TEST: Bowers & Wilkins 705 Signature

Da Bowers & Wilkins pensjonerte sin CM-serie til fordel for 700 S2-serien, var det flere som jublet. Blant annet meg selv. For, mens CM-serien hadde noen gode modeller fremsto den samtidig som noe inkonsekvent. Hvordan var det mulig å følge opp den gode CM10 med mageplasket av en CM8 S2? Med den nye serien beviste B&W hvorfor de er blant verdens største og mest anerkjente høyttalerprodusenter, og jeg måtte nærmest klype meg i armen over hvor bra gulvhøyttalerne 702 S2 låt. Men det stoppet ikke der, for kompakthøyttalerne 705 S2 låt så bra at vi kåret dem like gjerne til Årets beste kompakthøyttaler i premium-klassen i 2018.

Styrkene til 705 S2 ligger først og fremst i deres nøytrale og ærlige fremstilling. Stemmer og instrumenter kommer frem på meget troverdig vis, og blir omsluttet av et stort lydbilde som brer seg utover. De er lynraske til å respondere på ethvert gitarplukking og skarptromme-kantslag. Det er i det hele tatt særdeles lite å savne her. Likevel har Bowers & Wilkins gjort noen små men kostbare justeringer, for å gjøre høyttalerne enda bedre.

Små men viktige forbedringer

Signature-versjonen er ikke en helt annen høyttaler, faktisk er den så å si skvett lik bortsett fra det særdeles påkostede kabinettet i glattpolert ibenholt. Ikke bare gir det en annen finish, det er også stivere og har en litt annen klang enn originalkabinettene.

Høyttalerelementene er de samme som i den opprinnelige utgaven. Det er ingen ulempe, for de låter fantastisk. Men B&W har laget nye delefiltre med bedre kondensatorer og kraftigere kjøling.

Diskanthus

Det karakteristiske, elliptiske Nautilus-staget på toppen av kabinettet er fornyet i Signature-utgaven. Dette er laget i ett stykke aluminium, frest og formet for montering av elementet som skrus fast i metallet for maksimal kontakt. I følge Andy Kerr , kommunikasjonsansvarlig hos B&W, har det nye aluminiumhuset langt færre resonanser enn det forrige, og gir derfor enda bedre lyd.

Diskantelementet er som sagt det samme, det betyr en domeformet membran av karbon. Med mange av de samme fordelene som 800-seriens diamantdiskanter med lav forvrengning og lett masse, bare til lavere pris.

Continuum

705 Signature har det samme 16,5 cm store bass/mellomtoneelementet som originalmodellen, med Continuum membran som er flettet på samme måte som Kevlar men har et oppheng som går i ett med konstruksjonen.

Den spesielle flettingen gjør membranen meget motstandsdyktig mot forvrengning, siden hver uønsket resonans på membranen får en motresonans et annet sted, slik at de to kansellerer hverandre ut. Det er grunnen til at denne typen elementer låter så rent og dynamisk, til tross for at de i virkeligheten er myke og ikke stive.

Mer av det samme?

Jeg må innrømme jeg har vært litt skepsis til om Signature-versjonen skal forsvare prishoppet. Originalversjonen er så bra i seg selv, og dens svakheter er først og fremst den litt forsiktige bassen som gjør at den ikke fyller rommet helt på samme måte som for eksempel Dynaudio Evoke 20. Signature-versjonen er oppgitt med nøyaktig samme frekvensrespons og følsomhet, og burde ha samme styrker og svakheter.

Og, vet du, det har den også. Jeg kunne nesten bare kopiert teksten fra originalen: «Timingen er utsøkt, rytmene sitter som bare det, og sammenhengen mellom bass- og overtoner er det ikke mange som slår dem på. Dette er en høyttaler som takler alt av musikk, og gjengir den med den største selvfølgelighet.» Med litt trekk for at høyttalerne ikke besitter klassens dypeste bass.

Det samme er nemlig sant for Signature-modellen. Men å sette punktum der er å frarøve deg for viktig informasjon. Musikkformidlingen er nemlig enda bedre. Mye bedre.

Musikalsk innsikt

Signaturmodellen krever en del innspilling. Jeg brukte 705 Signature som desktophøyttalere på hjemmekontoret rundt en uke, før jeg syntes de begynte å låte frigitt og engasjerende. Men da kom de seg også. Som ei kule.

Sammen med den lynraske og ærlige Primare I35 Prisma tegner høyttalerne opp et lydbilde som er så naturlig, livlig og virkelighetsnært at jeg nærmest måtte klype meg i armen.

Dagnys akustiske versjon av den glitrende Somebody er en nydelig sang, med kun Dagny og pianoet. Denne kan jeg høre om og om igjen, uten å gå lei. Høyttalerne gjengir stemmen med så høy troverdighet at det føles som hun er i rommet. Klisjé, jeg vet, men hør høyttalerne selv så skjønner du det. Hver tone fra pianoet står på sine egne klangrike bein, uten at de andre tonene får lov å maskere. Sammen går alt opp i en høyere enhet, her er det for min del bare å drømme seg bort og håpe at ungene henter seg selv i barnehagen.

Hva med rytme, spør du? Vel. Sett på Hey Boy med Sia og prøv å påstå at foten ikke tramper med. En salig blanding av funk og pop, med rungende basstoner, trommesamples og Sias selvsikre stemme i midten. I tidens ånd er den riktignok litt hardt komprimert, men ikke for mye til at selv hi-fi-nerder bør finne seg i dette.

Både populærmusikk og klassisk gjengis på formidabelt vis, det samme med jazz og andre akustiske toner. Er det først og fremst rock du er ute etter, ønsker du nok kanskje heller noe som kan feite opp det hele litt, for eksempel JBL L82 Classic.

Bør ha ærlig forsterker

Høyttalerne har fått bryne seg på en hel rekke forsterkere gjennom månedene jeg har hatt dem. For eksempel Electrocompaniet ECI 80D og ECI 6 DX MK2, hvor sistnevnte definitivt funket best. Med deilig pondus i bassen, og en følelse av en amerikansk muskelbil med V8-er, for å bruke den sammenligningen. Altså ikke den mest finslipte og spretne, men dæven for et engasjement! B&W-høyttalerne responderer bra på det.

Likevel vil jeg påstå at de heller mer i retning Formel 1 enn offroad, for å beholde bilanalogien. Noe jeg fikk enda mer inntrykket av da jeg testet Hegel H390 på dem. For ikke å glemme den alltid ærlige – og meget hurtige – Primare I35 Prisma. Høyttalerne fremstår da med noe slankere, men bedre definert bass. Mer ærlig og sannferdig.

Har du et lite rom, responderer høyttalerne fint på en liten forsterker. Men den må være god. Primare I15 Prisma funker bra, spesielt i et skriverbordsoppsett. I det daglige er det denne jeg bruker mest, under PC-skjermen på skrivebordet. Høyttalerne er nemlig fantastiske til nærfeltsbruk, og da kan man klare seg med en svakere forsterker. Men den må være av god kvalitet, for en Sonos Amp får ikke frem magien i det hele tatt.

Som monitorer

702 Signature er ypperligere som hi-fi-formidlere. Men de funker også godt som monitorer for musikere og lydprodusenter. Jeg har selv brukt dem til både videoredigering og lydredigering, og de avslører det som faktisk ligger i opptaket.

Det er en sjeldenhet, for de aller fleste studiomonitorer låter gørr kjedelig som musikkformidlere i et vanlig hjem. Det finnes noen unntak, som Genelec 8361A og 8351A, men jeg vil påstå at 705 S2 sammen med en flott forsterker gir mer musikalsk magi – spesielt i overtoneområdet, som låter superluftig og silkemykt.

B&W 705 Signature: Konklusjon

Bowers & Wilkins 705 Signature er en sjeldenhet av en stativhøyttaler. Den er like ærlig som den er musikalsk, og funker like godt for både hi-fi-entusiaster og lydteknikere som krever analytisk laserpresisjon. Som musikkformidler tar den alle kvalitetene til den originale 705 S2 og løfter dem noen små men viktige hakk. Signature-modellen er så nært high-end som man kommer uten å måtte punge ut svimlende mye penger. De bør også håndteres deretter, med gode stativer og elektronikk.

Svakhetene er de samme på originalen, først og fremst i at de har begrenset med dypbass og kan oppleves som noe slanke der nede. Men styrkene er enda tydeligere, og tegner opp et musikalsk rom plenty magi.

Høyttalerne responderer bra på en forsterker med varm klang, om du skulle føle for å smøre på litt ekstra. Men den må være tvers igjennom god, bare da får du fullt utbytte for pengene. Hvor mye kraft den trenger avhenger av hvor høyt du ønsker å spille, og hvor langt unna du sitter. De funker godt med begrenset kraft, fordi de låter like bra ved lavt lydnivå som høyt.

Definitivt et høyttalerpar som må høres. Mange ganger!