TEST: Hegel P30 & Hegel H30

Det er ikke hver dag man snubler over forsterkere som dette settet fra norske Hegel. Her har all den akkumulerte forsterkerkunnskapen til sjefskonstruktør Bent Holter og hans ingeniørlag fått plass i ikke ett, ikke to, men tre forsterkerkabinetter. Ett som huser forforsterkerdelen og to som hver pakker nok forsterkerkraft til å felle hver sin monstermast. En til hver høyttaler. Et forsterkersett som snart skal vise seg er vanedannende som narkotika…

Lav forvrengning, høy effekt
Hegels filosofi har alltid handlet om å få forvrengningen ned til et minimum, og kraft og kontroll til maksimum av hva som er mulig innenfor et gitt budsjett. Med P30 og H30 har det derimot ikke handlet om budsjett, men hva konstruktørene har klart å tyne ut av sin forsterkerteknologi, når de plukker komponenter fra øverste hylle. Sånt koster. Nærmere bestemt 40.000 kroner for forforsterkeren alene, som er ubrukelig uten effektforsterkerne. For ytterligere 80.000 kroner får du kraft til å fôre én høyttaler med en svimlende effekt på 1.100 watt i 8 Ohm, eller to høyttalere med 330 watt pr. kanal. Forsterkeren er imidlertid bygget som en monoforsterker fra bunnen av, og jeg kan avsløre først som sist at den absolutt bør kjøres i mono. 160.000 for et par, altså. Så får du også det ypperste av hva Hegels forsterkerteknologi er god for.

Ikke tilbakekobling
For å oppnå høy effekt i en effektforsterker, vil mange produsenter benytte såkalt tilbakekobling (negative feedback). Det betyr at signalet loopes flere ganger gjennom hver forsterkerblokk for å oppnå mer forsterkning.

– Ulempen med tradisjonell forsterkerteknologi med tilbakekobling er at forvrengningen i et utgangstrinn er proporsjonalt med utgangseffekten. Når effekten firedobles, vil kanskje forvrengningen tidobles, forklarer Bent Holter. – I H30 deler vi forsterkeren opp i tre forskjellige og helt separate blokker. Det er ingen tilbakekobling mellom noen av disse blokkene, musikksignalet går ut fra en blokk og videre til neste blokk, ingenting blir sendt tilbake i forsterkeren.

SoundEngine
Kronen på forsterkerverket er den mest sofistikerte varianten av Hegels SoundEngine-teknologi. Denne sitter i både for- og effektforsterkeren, og er kort fortalt Hegels forsterkerteknologi som ”overvåker” lydsignalet og i sanntid kansellerer den forvrengning som måtte oppstå på vei gjennom forsterkertrinnene. I en Klasse AB-forsterker som H30, vil også temperaturen i transistorene variere i takt med musikksignalet, noe som får transistorene til å endre karakteristikk og dermed generere mer dynamisk forvrengning. SoundEngine korrigerer for dette.

Lyden
Lytteinntrykket av P30 startet så vidt for et par måneder siden, da jeg og kollega Audun Hage hørte på den sammen med Hegels egen DAC HD20 og de aktive stativhøyttalerne Dynaudio Focus 110A. Det var da helt klart, at selv om DAC-en fungerte ypperlig med sin variable volumkontroll koblet rett i høyttalerne, var det en helt annen oppløsning og luft i musikken.

Er du ute etter en moderne forforsterker med USB-inngang, AirPlay-mottaker eller digitalinnganger, vil du bli skuffet. Her er heller ingen platespillerinngang. Men enheten fungerer som hånd i hanske med Hegels egen DAC HD20, som har både koaksial, optisk og USB digitalinnganger.

Barske JBL-høyttalere
Litt seinere fikk Audun et par JBL Model 4429 i hus. Kompakte, men barske, høytspillende og veloppløste høyttalere i gammeldags JBL-design. I utgangspunktet ble de koblet til effektforsterkeren Mark Levinson No 523H. En stereoforsterker på 2 x 300 saftige watt, som i likhet med JBL er fra Harman-konsernet og en glimrende match til høyttalerne. Vi satt lenge og digget musikk med harde spark og en feit og deilig klang. Flere musikksjangere ble pløyd igjennom, men foten rikka seg mest til rock.

Amerikansk mot norsk
ML-forsterkeren er 10.000 kroner rimeligere enn én stykk Hegel H30, som derfor er naturlig å teste i stereo opp mot amerikaneren.
Lydbildet blir strammere og mer lettbeint med H30. Trommeslag og bassgitar får ikke samme varme og fylde, i stedet får overtoner mer fokus, samtidig som bassanslagene er strammere og mer analytiske. Det er helt klart at H30 er i high-end-klassen. Vi er bare ikke helt sikre på hvorvidt den forsvarer prisen i forhold til den rimeligere Levinson-forsterkeren.

– JBL-høyttalerne låter ikke like heftig med Hegel som med Mark Levinson, utbryter Audun.
Jeg må si meg enig. Det er vanskelig å sette fingeren på det, for Hegel-forsterkeren er klart like kraftig som ML-en. Lydbildet virker også så stort som høyttalerne tillater (selv om stereoperspektiv og holografi ikke er høyttalernes sterke side). Dessuten virker Hegel-en mer oppløst i overtonene. Likevel er vi ikke helt sikre.

En forsterker til
På tide å koble til forsterker nummer to. Vi forventer samme lyd, bare med enda bedre kontroll og dynamikk ved høyt lydnivå, og kanskje marginalt bedre oppløsning. Noe som kanskje ikke er nødvendig, og sannsynligvis ikke verdt dobbel pris.

Lydkuttet går på. Nærmere bestemt Kari Bremnes sin ”Sang til byen”. Etter omtrent ti sekunder ser jeg og Audun på hverandre: – Fytti katta. Dette var noe annet!

Det vi var forberedt på å høre, var slett ikke hva som ble servert. Snakk om helomvending fra det litt kjedelige og livløse, til å åpne seg mange hakk og tegne opp et vesentlig større lydbilde. Det som før var litt i overkant stramt og analytisk, var forvandlet til å være fyldig, varmt og involverende. En strøm av musikk kledde seg rundt oss og omfavnet oss. Basstonene var dype og fyldige, men samtidig svært luftige. Og der hvor Bremnes sin kraftige stemme fort kan bli litt mye av det gode, får hun med to H30-forsterkere en myndig klang som aldri blir skarp. Og tro ikke det er fordi forsterkerne sminker over ellers skarp lyd. Det er fordi den problemfritt slipper igjennom tonene uten å tilføre sine egne dissonanter, som lett kan skje i det krevende overtoneområdet. Her er det altså meget lite forvrengning!

Heftig rock
Heftige rockerytmer tjener også på dette. Nine Inch Nails’ ”The Fragile” hamrer løs med myndighet og kraft, mens oppløsningen hele tiden er i særklasse. Lydlandskapet er både bredere og dypere enn med Mark Levinson no 523H, og med den uuttømmelige mengden kraft to H30-er har å by på, er det bare å kjøre på – ørene gir seg lenge før forsterkerne.

Det som skjer når H30 opererer i mono, er at de to forsterkertrinnene krysskobles og kansellerer enda mer støy enn i stereo. Se på det som en dobbelt balansert løsning. I tillegg jobber H30 i mono med vesentlig mindre signal i forhold til maksimum potensial enn hva den gjør i stereo. Da jobber også utgangstransistorene enda mer lineært.

En samboer får sjokk
Forsterkersettet blir med meg hjem, hvor det skal få bryne seg på mitt eget oppsett. Samboeren får mildt sagt sjokk av de gigantiske Hegel-forsterkerne. Det hjelper litt at jeg betrygger henne med at de fort skal ut igjen.

Hjemme står en Base Technology-dempet Hegel CDP4A mkII (20.000 kr), koblet til en integrert Chapter Audio Précis 250S (75.000 kr), som har et par Gallo Reference 3.5 i enden. Høyttalere som til 60.000 kroner er mer oppløste og nøytrale enn nevnte JBL-høyttalere, og som har et mye større holografisk lydbilde. Kabler er Synergistic Research Alpha Sterling XLR og Alpha Quad høyttalerkabler, alle elektrisk skjermet.

Chapter-forsterkerens kvaliteter ligger i en nøytral og meget oppløst gjengivelse av musikken, og det med et meget godt grep om bassen. Den har tilsynelatende ingen svakheter, annet enn at jeg ofte er oppe mot 0 dB-punktet grunnet Gallo-høyttalernes moderate følsomhet på 88 dB (1W/1m). Spesielt når jeg ser film, da referansenivået på Blu-ray ofte er lavere enn på CD, for å gi plass til et større dynamikkområde.

Mye av det samme
Etter en stund med lytting, er det klart at den integrerte Chapter-en og Hegel-settet gjør mye av det samme. Det vil si, de gjør svært lite annet enn å forsterke det de får inn. Begge er superdetaljerte, og begge maler lydbildet utover et virkelig stort lerret.

Forskjellen ved normalt lyttenivå ligger i at Hegel-settet avslører enda flere detaljer i overtonene. Det er ikke mye å snakke om, og det er ikke noe jeg legger merke til når jeg ikke vier min fulle oppmerksomhet til stereoanlegget. Men de er der. Det er også en myndigere og mer oppløst bassgjengivelse med Hegel, noe som spesielt stadfestes med klassisk musikk. Lyden er enda litt varmere, men uten at det flyter ut i det hele tatt. Det virker rett og slett enda renere. Og det sier litt, for Chapter-forsterkeren kan måle muskler med selv dobbelt så dyre integrerte forsterkere i denne disiplinen. Den klare og store forskjellen oppstår når jeg drar på litt. Hegel-settet får en større dimensjon på lydbildet, enten det er klassisk, rock eller techno det er snakk om. Dynamikken er superb, og forvrengningen så godt som fraværende. Aldri har jeg hørt klassikeren ”Poison” av technoprosjektet Prodigy så oppløst og samtidig standhaftig. Makan til kontroll! Med lydnivået ”på elleve” er det ingenting som tyder på at forsterkerne klager. Jeg har aldri spilt høyttalerne så hardt før, men likevel gjør det ikke vondt i ørene. Chapter-forsterkeren har gitt opp for flere hakk siden, mens H30 virker omtrent som den går på tomgang. ”I got the poison! I got the remedy! I got the pulsating, rythmical remedy!”

Det blir en fest for meg selv ut kvelden. Og roligere, musikalske stunder dagene etterpå. Og store deler av sommeren. Hi-fi-nerden i meg er vekket igjen.

Konklusjon
Hegels nye toppspesifiserte forsterkersett P30 og H30 er noe av det nydeligste – og kraftigste – undertegnede har hørt. Riktignok med to H30-forsterkere. Visst kan du bruke bare én, og den låter flott i seg selv. Men H30 er laget som en monoforsterker, og to låter mye bedre enn en. Med to forsterkere er oppløsningen i verdensklasse, med en kraftig, fyldig og varm bass. Og muskler nok til å skremme selveste Trolljegeren! Har du råd, gir to forsterkere til 160.000 kroner mer for pengene enn én til 80.000. Som sagt, hvis du har råd. Det er egentlig vanskelig å si noe mer. P30 og to ganger H30 kan drive hva det skal være av høyttalere, og spiller oppløst nok til å gjengi en spinnende silkeorm. Lydbildet er gigantisk og velplassert. Når inntrykkene samles, koker det ned til ett ord: Fantastisk.