Etter flere år med mange ”midt på treet” produkter har den japanske produsenten samlet kreftene, og gitt ut det ene topp-produktet etter det andre, med alt fra sylskarpe 4K-TVer og projektorer til fullspekkede surround og stereoprodukter på merittlisten. Derfor hadde vi også høye forventninger til minianlegget CMT-SBT300WB, men disse ble ikke innfridd. For det første er ikke brukeropplevelsen særlig gjennomtenkt. For å sette opp anlegget og koble det til nettverket må vi først laste ned en app, etterfulgt av en del venting og valg. Det tar ikke lengre enn noen minutter, men kunne vært smidigere gjennomført.

Lydkvalitet
– Dette låter jo slett ikke bra, sier Geir. Og nei, lydgjengivelsen er ikke spesielt inspirerende: Sony-anlegget lider litt av ”papp-høyttaler” syndromet og har en ganske upresis, hul og farget lyd.

Gitaren til Mark Knopfler får en rar og ulineær klang, som favoriserer noen bestemte frekvenser. Og når basstromma slår inn på ”Privateering”, er det uten tyngde og romfølelse bak seg. Her mangler mange av de fine klangfargene fra Yamaha, og bassen er langt fra like dyp, kontrollert eller kraftfull som det Panasonic varter opp med. Sony-anlegget liker heller ikke spille særlig høyt før det blir veldig anstrengende å høre på.

Thomas Dybdahls forsiktige røst kommer ikke ordentlig ”ut” av høyttalerne, selv når vi tar av stoffgrillen. Den lyse stemmen til Melissa Horn låter hardt, og man kan ikke spille særlig høyt før lyden blir tydelig forvrengt. Lyden er for grumsete til å få frem alle detaljene i lydmiksen. Sony-anlegget fungerer definitivt bedre til bakgrunnsmusikk enn kritisk lytting i godstolen.

Øvrig utstyr
På papiret ser det bra ut: Sony-systemet inkluderer både CD-spiller, FM/DAB radio og USB, mens A2DP Bluetooth, NFC og Wifi med DLNA tar hånd om trådløs musikk. Derfor er det synd at lydkvaliteten ikke innfrir denne gangen.

Også i denne testen: