: PMC twenty5.23

Hvis du digger at bassen kjennes, er det som regel ingen vei utenom en stor høyttaler. Eller en subwoofer. Men her er et unntak både ørene og kroppen vil elske.

Skal man først betale skjorta for et par skikkelige høyttalere, er det fristende å kjøpe noe som ruver. Men for mange skaper plasshensyn begrensninger for hvor massive høyttalere man kan kjøpe.

Uansett budsjett.

For hele poenget med å bruke mye penger på høyttalere er å få bedre lyd. Da vil man helst ha i pose og sekk. Det betyr dypbass, lydtrykk, detaljrikdom og ufarget og balansert lyd.

Som regel ikke et problem bare man betaler nok.

Ta prisklassen straks over 30.000 kr paret. Her er det mye snadder å velge mellom. Noen av dem er Bowers & Wilkins CM10 S2, Sonus fabers gulvstående Venere-høyttalere, eller Dali Rubicon.

De er alle relativt kompakte og slanke til gulvstående høyttalere å være. Men de går ikke veldig dypt i bassen. Da trenger man en betydelig større høyttaler, eller en subwoofer.

Med plasshensynet med i regnestykket, blir alternativene forsvinnende få.

Hvis man ikke regner med engelske PMCs høyttalere.

Transmisjonslinje

PMC har vært en slags dark horse. De har vært lite tilgjengelige for vanlige folk. Deres hovedgeskjeft er da også høyttalere for proffbruk. I studioer, og til kringkasting.

Høyttalerne deres har én spesiell ting til felles. De bruker ikke vanlige bassreflekskabinetter, men noe som kalles transmisjonslinje. Mens en bassrefleks er en åpen port i kabinettet som slipper ut bass, er en transmisjonslinje en lang kanal innvendig. Med en åpning som slipper ut lave frekvenser. Bare dypere bass enn bassrefleksen klarer.

En slik kanal har mye for seg, særlig i små kabinetter, som er kjent for manglende dypbass.

Mens en bassport kan lages nesten hvor som helst i en høyttaler, er en transmisjonslinje langt mer komplisert. Den må avstemmes omtrent på samme måte – uten sammenligning for øvrig – som et instrument, slik at porten ikke spiller med. Den skal kun øke rekkevidden i bassen. Ofte med så mye som en oktav.

I praksis betyr det at en høyttaler som rekker ned til 45-60 Hz med en bassrefleksport, kan nå ned til 30 Hz med en transmisjonslinje.

Hos PMC har de jobbet kontinuerlig med å perfeksjonere teknikken, og den hittil beste løsningen finner vi i den relativt nye twenty5-serien.

Bassdrønnet fra dypet

Den slanke twenty5.23, er den minste gulvstående i serien. En 16,2 cm bred og 90 cm høy toveis høyttaler med PMCs ATL-transmisjonslinje.

Sagt med andre ord, en av de mest kompakte gulvstående vi har testet, og den desidert minste i denne prisklassen.

Men tro for all del ikke at den spiller som en liten høyttaler.

Den bruker PMCs egne høyttalerelementer. En 14 cm bass med en glassfiberbasert membran, og PMCs foretrukne 27 mm diskant. Men en vevd stoffmembran under et beskyttende gitter.

Høyttalerens transmisjonslinje, er hele 2,4 meter lang og trekker bassen ned til 28 Hz! Ifølge PMC, vel å merke, men det er lite som tyder på at de overdriver.

Det er temmelig naturstridig at en så liten høyttaler skal gjengi trommer, ståbass og kirkeorgler på denne måten. Med forskjellige orgelverker fremført av min favorittorganist; Marie-Claire Alain, var det liten tvil om rekkevidden i bassen på de små høyttalerne.

De lave orgeltonene drønnet ut av høyttalerne som om endetiden var nær, virkelig. Ikke på samme jordbevende måte som en stor subwoofer, men sterkt overbevisende for en så liten høyttaler.

Det mangler heller ikke på finesse i bassen. Cellisten Truls Mørks seneste album, lød varmt, stramt og uvanlig fyldig. Uten at det manglet hverken klang eller fokus i tonene. Det samme opplevde jeg på Mozart Don Giovanni. Her er barytonstemmen sjeldent klangfull, og sopranstemmene vitner om et meget godt trimmet mellomtone.

Jeg synes det ofte er mulig å høre hvor ingeniørene har lagt delefrekvensen til diskanten. Det hører man på måten klangbunnen i tenorstemmer eller sopraner er med i lydbildet. Det er særlig kilent på barytonstemmer, men her der det knapt mulig å høre at den ligger på 1800 Hz. Det tyder på et godt avstemt delefilter.

De små høyttalerne lyder langt mektigere enn størrelsen tilsier, og gjenskaper musikken med fremragende dybde i det meget klangfulle lydbildet. Skal jeg ønske meg noe, blir det enda åpnere diskant og mer luft i toppen. Akkurat der savner jeg litt raffinement. Det er kan hende bedre på den større twenty5.26, hvor belastningen på diskantelementet er mye mindre, grunnet en 50 mm mellomtone opptil 4 kHz, i tillegg til et større 17 cm basselement.

Med en følsomhet på 86,5 desibel, er de relativt lett å drive. En 75 W Hegel H80 har ingen problemer her, og mer kraft gir bare enda bedre kontroll. Også i bassen.

De kan forresten plasseres nær bakvegg, men la det være 10-15 cm igjen bak, og flytt dem gjerne en meter ut når du skal ha den feteste konsertopplevelsen. Da blir nemlig lydbildet enda bedre balansert og skalaen vokser i rommet.

Enestående kvaliteter

De små PMC-høyttalerne er bemerkelsesverdig gode. Ingen andre høyttalere i denne størrelsen, er i stand til å levere så potent dypbass av så høy kvalitet. At resten av høyttaleren, fra kabinettkvalitet til lydkvalitet, er så gjennomført god, gjør twenty5.23 til et av de beste høyttalerkjøpene i prisklassen. Spesielt for de som ønsker seg lyden av en stor høyttaler, i et lite kabinett.