TEST: Panasonic Lumix DC-GH7

10 år etter at Panasonic snudde opp ned på kameramarkedet med den første Lumix GH4, som hadde 4K-video, er turen kommet til den soleklart mest avanserte og kapable utgaven av dem alle. 

Lumix GH7 er et kompakt systemkamera med egenskaper du knapt finner andre steder. Hva sies om ProRes RAW opptak i 5,8K eller 4K videoopptak i 10-bits 422, Arri LogC3 gammaprofiler, eller opptak rett på en tilkoblet SSD?

Det er mye mer enn dette å berette om GH7, det viktigste skal vi snart komme tilbake til, men først må vi ta et kjapt tilbakeblikk.

Panasonic er kjent for sine profesjonelle videokameraer, og har lang erfaring i å produsere verktøy for profesjonelle, både håndholdte kameraer for reportasje, og større og langt mer avanserte kameraer for kringkastingsproduksjon.

Sånn sett er GH7 i godt selskap, og bare det at Panasonic og Arri har samarbeidet om en logg-profil på GH7 – vel å merke mot et tillegg i prisen – sier alt om at Panasonic mener alvor med GH7.

Som nevnt er GH7 siste utgave av en lang rekke med videoorienterte systemkameraer, og selv om kameraet bruker den samme 25 megapiksler bakbelyste bildebrikken som Lumix G9 II – nylig testet – er kameraet betydelig mer avansert hva videoegenskaper betyr. 

For eksempel kan bildebrikken kjøre ut to parallelle datastrømmer med ulik gain. En med lav gain for å plukke høylys i motivet uten at det brenner ut, og en med høy gain for å ta opp de mørke skyggepartiene uten synlig bildestøy. I praksis betyr det at kameraet tar opp to datastrømmer med hver sin ISO-verdi.

Det har også 24-bits PCM-lyd under opptak, men det kan også kjøre 32-bits flytende PCM-lyd via mikrofonadapteren, DMW-XLR2, som riktignok er ekstrautstyr, men for de som er opptatt av den høyeste lydkvaliteten på opptak, er det en liten pris å betale for 32-bits lyd.  Alt dette har man ha kontroll på, på pekeskjermen på baksiden, som viser opptil fire kanaler med lyd, hvilken kvalitet som er valgt, og hvor mange mikrofoner som er tilkoblet XLR-adapteren.

Lumix GH7:

• Bakbelyst CMOS-bildebrikke i MFT-format med 25,2 Mp
• PDAF fasedetekterende autofokus
• Aktiv bildestabilisering
• 3,69 Mp OLED-søker
• Innebygget kjølevifte på videopptak
• Adobe Frame.io skydeling
• 24-bit PCM-lyd, og 32-bits float-opptak
• 5,7K 30p ProRes 422 HQ og ProRes RAW HQ
• ARRI LogC3 opptak
• Real Time LUT, VLT, CUBE formater

ProRes RAW på minnekort 

Tilbake til video. Kameraet skyter altså ProRes RAW i 5,7K-oppløsning, i 24, 25 eller 29,97 billedrammer per sekund. Det kan også ta opp 4K med 60 billedrammer per sekund, men med 1,41 x beskjæring riktignok, men alt dette kan tas opp rett på et CFexpress B minnekort, eller en tilkoblet SSD. ProRes RAW kan ikke tas opp på SD kortet som kamera også har plass til, men SD-kortet kan fungere som en lagringsplass for stillbilder eller komprimert 4K-video, mens CFexpress-kortet brukes til videoopptak.

Det er selvsagt mer å fortelle om GH7. Det støtter open gate-opptak og anamorfiske objektiver, og du kan ta opp 4K-video så lenge du gidder, fordi kameraet har en innebygd vifte som kjøler ned bildebrikken og prosessoren under opptak.

Mens Lumix G9 II 2 er rettet mot fotografer, er altså GH7 i langt større grad rettet mot videofotografer. Det behøver man ikke lese spesifikasjoner for å se, det er nok å ta en titt på kameraet. Den innebygde viften gjør at kamerahuset blir mye tykkere enn en G9 II, og to tydelig markerte opptaksknapper i rødt – en foran og en på toppen – forteller at dette er noe mer enn et stillbildekamera. 

Ergonomi 

Lumix GH7 er også det største Micro Four Thirds-kameraet til Panasonic, fordelen med det er at det er plass til et skikkelig håndgrep her, og kameraet ligger godt i hånden med store tydelige innstillingshjul og knapper. Som kan betjenes med hansker på. En velkommen bonus er låseknappen på venstre side av OLED-søkeren som låser de aller fleste knappene slik at man ikke kommer bort til dem og ved et uhell endrer en innstilling.

Det er spesielt viktig under videopptak.

Setter man kamera ved siden av et Sony a9 III eller et Canon EOS 5 Mark II, kan man jo bli forbløffet over at Lumix kamera ikke er noe mindre, spesielt tatt i betraktning at MFT-bildebrikken her er langt mindre enn for fullformatkameraene. Men sett på et objektiv og det blir umiddelbart klart at Lumix-kameraets store fordel er en kompakt og lett kamerapakke, som tar liten plass i en videorigg, eller i en utstyrsbag.

Videoopptak

Listen over funksjoner er nesten endeløs. For de som noen ganger lager slow motion opptak, er det kjekt å vite at du kan kjøre opptil 240 biler i sekundet i 10-bit 1080 HD, eller 300 fps hvis du ikke trenger verken lyd eller autofokus. Det er også mulig å kjøre opptil 120 fps i 4K 4.2.0, men de fleste velger nok GH7 fordi det kan skyte ProRes RAW i høy kvalitet fra hele sensorbredden.

Video kan tas opp på en ekstern Blackmagic eller Atomos opptaker via HDMI, eller SSD/HDD opptil 2TB via USB-C. Jeg prøvde en Toshiba Canvio HDD, som er praktisk av flere grunner. Den ene er at man kan bare plugge den rett i Macen når man er ferdig med opptaket og laste opp videofilene i Adobe Premiere eller Final Cut Pro. Den andre er at 2 terrabyte med SSD/HDD, er betydelig mye billigere enn et 2 TB CFexpress minnekort.

100 Mp hi-res

I likhet med G9 II, har GH7 høyoppløst stillbildeopptak hvor man kan ta stillbilder med opptil 50 eller 100 megapiksler oppløsning, i jpeg eller 16-bit RAW, også håndholdt om man ønsker. Velger man høyoppløst i skjermmenyen – som av uforståelige grunner ikke finnes med norsk språk – og trykker på utløseren, tar kameraet flere eksponeringer som settes sammen til en hi-res-fil i kameraet.

I likhet med andre Lumix- kameraer, har også GH7 pre capture, altså at man kan lagre bilder opptil halvannet sekund før utløseren trykkes helt ned. Skuddtakten kan justeres fra 10 til 14 bilder/s med den mekaniske lukkeren, eller 60 bilder/s med autofokus mellom hvert bilde, hvis man velger elektronisk lukker. Klarer man seg med fokus på det første bildet, kan man skru opp farten til 75 bilder/s.

Den innebyggede bildestabilisatoren funker både på stillbilder og på video. Panasonic kaller stabiliseringen for Dual IS 2, enkelt sagt er det rett og slett bare en stabiliserings algoritme som oppfører seg forskjellig på korte og lange brennvidder. Det finnes også noe som fungerer som en digital bildestabilisator, som korrigerer bevegelser og fortegning under videoopptak. Den mest ekstreme stabiliseringsalgoritmen kompenserer for brå bevegelser, typisk hvis man løper etter en person mens opptaket går.

Videokvalitet

Panasonic har lykkes med å forbedre autofokusen på nyere kameraer i betydelig grad, det gjelder også for Lumix GH7. Med fasedetekterende autofokus er det mulig å la fokusen lime seg på motivet mens man beveger seg rundt uten at kameraet mister fokus. Man kan velge type motiv for å aktivere motivgjenkjenning, og da vil kameraet følge motivet med langt bedre presisjon enn et Lumix GH5 eller GH6 klarer.

Det er spesielt verdifullt på videoopptak, hvor mistet fokus betyr at man må stoppe og starte opptaket på nytt.

Stillbildekvaliteten er gjenkjennbar fra G9 II, med glimrende detaljskarphet, utmerket fargebalanse på jpeg-filer, og nok dynamikk i bildefilene til at man har noe å gå på i etterbehandling. Det dukker opp litt bildestøy fra 3200 og på 6400 ISO, ikke i plagsom grad, men man kan se det. Særlig hvis man skrur opp til femsifrede ISO-verdier. 

Det er litt mindre bildedynamikk her enn jeg opplevde fra Lumix S1 og X5, men GH7 ligger ikke langt bak, og leverer jevnt over den beste billedkvaliteten jeg har hittil har sett fra et MFT kamera.

Med kameraet koblet til vår referanse 8K-skjerm fra Sony, leverte Panasonic kameraet knivskarpe videobilder. Kameraets bildebrikke og prosessor, ser åpenbart ut til å gjøre en prikkfri jobb med prosesseringen, og stillbildene ser slett ikke verst ut de heller. Rolling shutter, gele effekten som kan oppstå når man panorerer over vertikale flater, er marginal på 4K-opptak. Noe høyere på 5,8K, men veldig godt kontrollert og neppe synlig nok til at det vil bli oppfattet som et problem. 

Som en liten kuriositet kan jeg legge til at kameraet også kan ta opp video i vertikalformat, noe influensere som ser etter et seriøst videokamera, helt sikkert vil sette pris på.

Konklusjon

Hvis man ikke bruker kameraet ofte til video, er Lumix G9 II et bedre valg i MFT-klassen. Men for de som trenger de råeste videoegenskapene, er det ingen tvil om at et GH7 er kameraet man skal ha. Det er lettere og smidigere å bruke enn fullformatkameraet Lumix S5IIx, men har likevel videoegenskaper i proffklassen. Lagring av ProRes RAW på minnekort, eller SSD, og muligheten for Arri LogC3-profil, er slikt proffene liker å høre. Muligheten for å ta opp video så lenge det er strøm på batteriet, en kjempe bonus for noen, men til syvende og sist er det videokvaliteten – og selvsagt stillbildekvaliteten som betyr mest. Det er lite å utsette på videokvaliteten i særdeleshet, som er fullt på høyde med de beste fullformatkameraene, med unntak for opptak på de høyeste ISO-verdiene. Da kryper det litt bildestøy inn i filene, som man må fjerne i postprosessering, men bortsett fra det er det lite å utsette på Lumix GH7. Som er et fenomenalt kamera.