test: Capture One 11

Med riktig verktøy kan bildene dine gå fra ok til fantastiske. De fleste velger Adobe Photoshop eller Lightroom, som lenge har vært gullstandarden for avansert bilderedigering, men det finnes mange gode alternativer.

Phase Ones Capture One er et av dem, og for viderekomne amatører og proffer, er det kanskje det mest interessante alternativet til Photoshop og Lightroom.

Sistnevnte er det beste blant de rimelige alternativene til Photoshop. Som egentlig ikke er det beste bildeprogrammet for fotografer. I motsetning til Lightroom, har det ikke visning av metadata, og grensesnittet er for begrenset til at det er det perfekte fotoverkøyet.

Capture One (C One) derimot, kommer veldig nært perfeksjon.

Jeg har brukt C One helt siden jeg trengte en bedre råfilkonverter enn Adobes for fire år siden. I dag er C One på versjon 11, og støtter stort sett alt av digitale kameraer, en lang rekke objektiver, og det er fremdeles den beste programvaren der ute for avansert fargestyring.

Helt perfekt er den dog ikke. Det finnes f.eks.kke støtte for Fujifilms mellomformatkamera GFX50, ikke for Pentax 645D eller Leica SL heller, og tethering-støtten (tilkoblet datamaskin) finnes heller ikke for alle kameraer. Men selvsagt for Phase Ones egne, og Mamiya Leaf, som nå eies av Phase One.

Det finnes en gratis fullversjon av C One, som varer i 30 dager. Etter det koster det 20 Euro i måneden for et abonnement, eller 180 Euro (pluss mva.) for et år av gangen. En ‘evighetslisens’ koster 348 Euro (inkl. mva.), og det finnes pakker med film- og kinofiltereffekter – og ikke minst egne versjoner av C One som kun støtter Sony-kameraer.

Disse starter på 99 Euro.

Fargestyring

Lærekurven kan være bratt hvis man kommer fra Adobe Elements, eller Lightroom for den del, for C One har en del mer omfattende verktøy og justeringsmuligheter.

Den nevnte fargestyringen gir deg total kontroll over farger, hvitbalanse og ikke minst sorthvitt-bilder. Portrett- og bryllupsfotografer vil antagelig elske C One, som har svært nøyaktig justering av hudtoner og omfattende retusjeringsmuligheter. Man kan også legge på lagmasker, for nær sagt alt mulig. Toning av landskap, fjerning av objekter,  og jeg vet ikke hva.

Det eneste hinderet er å lære seg alle symbolene, hurtigtastene og de mange flere mulighetene i C One, sammenlignet med Lightroom.

Lekkert grensesnitt

Grensesnittet er lekkert med tydelige markeringer og flott grafikk, men komplekst nok til at det tar tid å sette seg inn i mer enn det grunnleggende. Etter en stund behersker man C One godt nok til at man ikke stadig må se gjennom Phase Ones glimrende videobibliotek, med nyttige tips og instruksjoner.

Lærer man seg hurtigtastene også, blir man dreven C One-bruker etter relativt kort tid.

Da finner man også ut at C One ikke støtter layout av bildebøker, det finnes så langt ikke støtte for ansiktsgjenkjenning og det er heller ingen direkteknapp til Facebook-deling.

Men er man ute etter et rendyrket bildeverktøy, er listen lang over funksjoner og muligheter. De er for mange til å listes opp her, men C One viser alle metadata, fargejusteringen er en drøm å bruke, og beskjæring, eksponering, hvitbalanse, sorthvitt (ikke minst), har rikholdige undermenyer med paletter og live visning av justeringer – med praktisk før- og nå visning.

Grensesnittet ser grunnleggende likt ut uansett hva man gjør, men felter og faner kan skjules og hentes frem når man trenger dem.

I den ellevte versjonen er endelig duplikat-gjenkjenning integrert. Slik unngår man at man lagrer flere eksemplarer av det samme bildet.

C One er også raskt. Importering av bilder fra et Sony a7r III på en tre år gammel iMac, og en ny MacBook Pro, gikk kjapt og greit, og man kan umiddelbart bla gjennom bildene uten forsinkelser av noe slag.

Maskinkrav

Import av mange filer, og batch-prosessering av mange bilder, krever en nyere datamaskin med minst 8 GB minne. Jeg vil hevde at en firekjerners prosessor og minimum 16 GB, gjerne med SSD-lagring, definitivt er å foretrekke dersom man bruker C One profesjonelt.

Det gjelder spesielt dersom man ofte bruker mange lagmasker, og kjører flere tunge filer i batch (samtidig rendering).

Siden C One støtter seg på grafikkprosessoren (Open CL) for blant annet rendering, merker man ikke noe til forsinkelser. Å jobbe med lagmasker på sorthvitt-bilder fører aldri til noen frustrerende øyeblikk hvor alt stopper opp et par sekunder, som det kan gjøre i Photoshop, og småplukk som å fjerne en kvise eller retusjere vekk hårstrå, er en lek.

Det verdt å nevne at C One ikke bare støtter katalogisering av bilder. Men også lagring i såkalte smarte album, slik at det skal være lettere å finne taggede bilder, og import (migrering) av album fra Photoshop, eldre versjoner av C One og Aperture.

Konklusjon

Capture One er så velpolert og har så omfattende muligheter, at det definitivt er verdt å prøve for enhver fotograf. Det koster litt mer, men mange vil finne ut at det er verdt det, bare for den strøkne fargebehandlingen i C One. Lærekurven kan være bratt, og det finnes fremdeles mangler her, men som rendyrket bildeverktøy, er det vårt foretrukne valg.