: Dynaudio Confidence C1 Signature

Når man skal ut å bruke penger på høyttalere med prislapper som definitivt stiller dem i high-end klassen, vil man ha mest mulig for pengene. Derfor går mange for gulvstående høyttalere. Små høyttalere i denne klassen finnes det ikke like mange av, men det kan endre seg med tiden. For mye tyder på at flere foretrekker mindre høyttalere. Men de vil helst ikke gå glipp av noe.

I hvert fall ikke om man bruker 60.000 kr paret. Som Dynaudios dyreste kompakthøyttalere koster. I den andre enden, hvor høyttalere gjerne koster 2.000-5.000 kr paret, er det ofte greit med små høyttalere. De kler bedre å stilles opp mot veggen hvor TV-en står, og godtas lettere av ens bedre halvdel. Men altså, når prisen er 20 ganger høyere, mener de fleste at man får mer for pengene i store høyttalere.

Eller gjør man det? Hvis vi ser litt nærmere på begrensningene i små høyttalere, så handler det om at man ikke kan endre fysikkens lover. Småhøyttalere rekker ikke ned i subsoniske bassfrekvenser, de spiller naturlig nok ikke like høyt som større høyttalere, og det smeller ikke like mye av en 18 cm bass, som det gjør av to 25 cm basselementer.

Naturligvis, hadde jeg nær sagt.

Min påstand er likevel – forutsatt at man kan leve med de åpenbare begrensningene, at man kan få mer for pengene i små høyttalere. Hvis vi bruker Confidence C1 Signature til 60.000 kr her som utgangspunkt, og tenker at en gulvstående modell er å foretrekke, vil det kreve 32.000 kr til for å betale for de 92.000 kr som en gulvstående C2 II i Confidence-serien koster. Selvsagt er C2 II en bedre høyttaler, men den er ikke 50 prosent bedre. I tillegg krever den et større rom, og ruver godt på parketten med sine 155 cm. På den andre siden trenger man ikke en subwoofer ekstra for å få de laveste frekvensene. C2 II rekker til 28 Hz. Nesten en hel oktav dypere i bassen. Slikt merker man godt på kroppen når man spiller høyt.

Raffinert teknikk og små detaljer
Teori og praksis går ikke alltid hånd i hånd. Mange høyttalerprodusenter overselger produktet (for så vidt andre også) med svulstige vendinger om banebrytende tekniske løsninger, komponenter laget på romstasjoner i vektløs tilstand, og komponenter innsmurt i en revolusjonerende formula, som alt sammen skal gi uendelig mye bedre lyd enn noen noensinne har hørt.

Hos Dynaudio er de mer nøkterne. Omkvedet om C1 Signature (og C1 II som er samme høyttaler med annen utførelse), handler kun om basal høyttalerteknikk. Hvordan og hvorfor er forklart med Kapton-kjerner i svingspoler med aluminiumsviklinger (de som driver membranen), fordi det holder temperaturen ned og levetiden oppe. Den grunne bassmembranen er støpt i et utstanset stykke for maksimal stivhet og mer effektiv respons. Mens den velkjente 28 mm store Esotar 2-diskanten, har et åpent polstykke for å minske kompresjon, slik at frekvensresponsen og den dynamiske kontrasten ikke endrer seg når man drar på lydvolumet.

Noen av motstandene i delefilteret er for eksempel keramiske fordi de tåler mer og verdiene ikke avviker når temperaturen i kretsene øker. Slike ting som virker så små, men som til sammen betyr noe for hvordan høyttalere oppfører seg i praksis. Dynaudios sjef, Wilfried Ehrenholz har satt sin signatur på høyttaleren. Som man gjerne gjør når man er fornøyd med resultatet.

Sublim lyd
Hvis utførelsen skal være noe å gå etter, leverer Confidence-høyttalerne varene så det holder. Ekte trefiner og lakk gir de smale høyttalerne et lekkert, eksklusivt utseende. De kan settes på stativer 30 cm inntil bakveggen, og bør vinkles litt innover for best mulig stereoperspektiv. Høyttalerne er ikke supereffektive, men heller ikke håpløse å drive. Under testen brukte jeg alt fra Ayres integrerte AX-5 til 80.000 kr, til McIntosh klassiske rørforsterker MC275.

Alle som elsker et superdetaljert, åpent og dynamisk lydbilde, vil garantert falle for C1 Signature. Lydbildet er nesten komplett nøytralt, med bare et anstrøk av varme i bassen. Resten er krystallklart, åpent og fremfor alt rikt på klangfarger. Dette er høyttalerne for de som foretrekker å lytte til musikken, ikke til høyttalerne.

At de ruller pent av i bassen under 50 Hz, plaget meg ikke. De fikk uansett frem grunntoner og klangfarger fra de laveste oktaver, i kritiske instrumenter som kontrabasser, flygler og store messingblåsere. De kan ikke spille veldig høyt, men høyt nok til at man må heve stemmen betraktelig, og kanskje risikere naboklager.

De skaper ikke de samme grandiose skalaene som de gulvstående Confidence-høyttalerne kan gjøre, men de leverer et fjellstøtt og bredt stereoperspektiv med utmerket dybde i lydbildet. Akkurat dette har jeg bare hørt bedre i Focal Diablo Utopia til 80.000 kr paret. Focal-høyttalerne er også mer dynamiske og spiller høyere. Ikke mye, men nok til at de oppleves som mer ekspressive.

For eksempel på John McLaughlins Mother Tongues, fra Live in Paris. Et kutt hvor C1 Signature overbeviser med stort lydbilde og superb dynamisk presisjon, men hvor Focal-høyttalernes dynamiske kontrast er bedre. Trommene som hamrer løs allerede fra start, er mer fysiske i Focal-høyttalerne, men Dynaudio-enes diskant er mer oppløst og luftig. Noe man merker på symbaler og hi-hat.

Og gode klassiske og jazz-innspillinger. Enten det er Beethoven-tolkninger av Leif Ove Andsnes, eller Jan Gunnar Hoffs Living på vinyl. Her klinger strykere og pianoet så rikt og fyldig at man klyper seg i armen. Nydelig er det. Akkurat her savner jeg verken dynamisk kontrast eller bassdybde. Lydbildet henger sømløst sammen, og klangnyanser – også på vokaler, opera etc, lyder nærmest vektløst og vidunderlig vakkert.

Praktfull perfeksjon
De kan lyde litt kjedelig. Det spruter mer av andre høyttalere, men de fleste av dem mangler den sublime, nyanserte og bergtagende musikkgjengivelsen som gjør deg hektet for lang tid. Disse vokser med oppgaven, og leverer svært mye av den samme opplevelsen som sine større søsken i Confidence-serien. Jeg kan vanskelig tenke meg en finere kompakthøyttaler – i dobbelt forstand – til mennesker som liker et bredt utvalg musikk.