: Bel Canto C5i & Bel Canto CD2

Bel Canto er en amerikansk produsent som under mange år har produsert apparater stor sett uten design. Jeg husker både en DAC og en Riaa-forsterker som nesten bare var en liten svart boks med innganger på den ene kortenden og utganger på den andre. Den eneste fornuftige måten å plassere dem på var på baksiden av anlegget som en liten boks midt på forbindelsen fra det ene apparatet til det andre.

Det førte også til at de ble vel anonyme – ingen så dem! Da spiller det nesten ingen rolle at de faktisk spilte aldeles ypperlig sett i forhold til pris og prestasjon.

Dette besluttet man å endre på for noen år siden og innførte en design med kabinett i halvbredde og en aluminiumsfront med et stort tegnvindu (med store grønne tegn som ser ganske gammelmodige ut, og etter mitt syn ikke er så voldsomt tiltalende), noe som gjør at Bel Canto maskinene stort sett ser helt like ut, og at det er umulig å skille det ene produktet fra det andre. Nesten….

Man har fått frem og skapt en slags produktfamilie i form av byggeklosser, litt i stil med Naim, Linn eller Cyrus, der man kan bygge ut anlegget med blant annet løse DAC-er, ekstra strømforsyninger og eget møbel. Men teknisk sett gjorde de også et par drastiske forandringer. Som en av de aller første firmaer gikk man helt og holdent over til klasse D forsterkning, dels på grunn av at man helt enkelt så at det var fremtiden med den høye effektiviteten og det lave strømforbruket, og dels at man så seg i stand til å kunne mestre teknikken slik at det ble en forsterker med høyklasse lyd.

Toppladet CD
Jeg har hatt tre av deres produkter til test. Det dreier seg om CD2 CD-spilleren, VBS1 ekstern strømforsyning og C5i integrert forsterker.

CD2 er noe så uvanlig som en toppladet spiller. Det betyr at det ikke finnes noen luke eller noe man skal åpne, man legger bare på platen og plasserer en platepuck oppå. Det er faktisk ganske frekt og meget enkelt å bruke. Apparatet har alle utganger man kan forvente (digitale AES/EBU, SPDIF og Toslink, analog RCA), men det finnes i tillegg også et oppsett av balanserte utganger. På baksiden sitter også en bryter for skifte mellom fast og variabel utgang, slik at det er mulig å koble spilleren direkte til en forsterker og la CD-spilleren ta hånd om volumet.

Det er ingen normal nettbrønn på maskinen, i stedet får man med en 12 V veggtransformator av i og for seg god kvalitet. Denne kan man altså bytte ut mot en separat strømforsyning, mer om det senere.

CD2 er en lydmessig bra spiller, like godt å erkjenne dette med en gang. Den gir et stort, åpent og detaljrikt lydbilde som både er avslap­pende og interessant å lytte til. Det er en myndighet og åpenbarhet over gjengivelsen som gjør at man instinktivt spisser ørene og blir dratt inn i musikken.

Nei, den er ikke eksepsjonell på noen måte, den spiller bare som man håper at en spiller i denne prisklassen skal gjøre. Og, med min erfaring er det snarere unntaket enn regelen her i den prismessige toppen av mid-fi segmentet. Således en hyggelig spiller som er lett å leve med. Ja, om man ser bort fra en del av betjeningen og den tåpelige indikatoren i tegnvinduet om at platen spiller – det ser man liksom likevel….Heldigvis går det an å slukke!

Ekstra strøm
VBS1 heter den virtuelle batteristrømforsyningen man kan koble til. Det virker som en dyr oppgradering, men den kan til gjengjeld også gi strøm til tre apparater. Det finnes også en billigere strømforsyning, dog uten virtuell batteriteknikk, og som kun klarer et apparat.

Virtuell batteriforsyning betyr populært sagt at strømforsyningen til apparatet ikke er direkte forbundet til den strømmen som kommer ut av veggen. Du får en jevnere og meget mer stabil forsyning til apparatene.

Her føler du kanskje når du kobler den til, at du ikke umiddelbart får så veldig mye mer for alle pengene du har lagt ned. Men, som så mange ganger før når vi kommer opp i pris, er det de små detaljene som blir avgjørende. Og det er mange små detaljer som faller på plass og flytter spilleren fra øvre mid-fi til faktisk en slags high-end. Lydbildet strammes opp ytterligere, den svarte bakgrunnen blir enda svartere, alt blir lit mer krisp og mer utmeislet. Spill med den en uke og koble den så bort – det er bare ingen vei tilbake. Når man har hatt den innkoblet går det ifølge loven om tingenes iboende fandenskap, ikke å være foruten, det er bare å koble den til igjen. Dyr, ja, men den hever gjengivelsen et avgjørende hakk.

Integrert klasse D
Jeg har en gang for flere år siden prøvd Bel Cantos første integrerte forsterker med klasse D teknikk, og da var jeg ganske begeistret over hvor bra firmaet gjennom å arbeide med inn- og utgangsstegene, fikk den til å spille.

Bel Canto er nøye med å poengtere at D i klasse D ikke står for Digital, noe som jo er hva mange tror. Bransjen får lide under at aldeles for mange kreative markedsføringsavdelinger har plassert ordet Digital strategisk på mange steder der det bare skulle gi et ”inntrykk av kvalitet”, spesielt på meget billige saker. Slik kan det gå. D i klasse D er helt enkelt bare en bokstav i alfabetet – klasse A, klasse A/B, klasse B osv., der A og B heller ikke er noe spesielt annet en betegnelser. C5i er imidlertid ikke bare en 2 x 60 W (8 ohm) forsterker, den er også en DAC (24 bit/192 kHz) med 24/96 USB, to Toslind og to SPDIF innganger. Analoge innganger finnes i form av MM-grammofoninngang og en linjeinngang. Dessuten finnes det en linjeutgang. En fleksibel sak med andre ord.

Det er slik den moderne mid-fi forsterkeren skal være i dag. Et apparat som kan tjenestegjøre som sentral for stort sett alt du kan komme på å koble til, inklusiv TV, platespiller, spillkonsoll eller satellittmottaker. Du får mye for pengene nå til dags.

Lydmessig er det første man legger merke til at den spiller med kraft og pondus. Her finnes godt med dynamikk og transientene har virkelig fint bitt. Personlig synes jeg at de har valgt en helt korrekt linje. Det betyr at den kan ruske litt liv i selv litt sløve høyttalere, men at den med høyttalere som virkelig kan sette pris på hva forsterkeren kan, får et overraskende stort utbytte. Her finnes både klarhet og perspektiv paret med godt av detaljer. Lydbildet drar som helhet litt mot den lyse siden, noe man skal ha i tankene når man tenker på høyttalere til forsterkeren. Jeg synes det snarere er en fordel enn en ulempe. Du er fri fra den overfokuserte og ofte litt vel runde bassgjengivelsen som folk gjerne blir imponert over ved første gangs lytting, men ganske raskt pleier å trøtne på.

En annen sak man hefter seg ved er renheten og den generelle kvaliteten på gjengivelsen. Sammenligner jeg med et par betydelig dyrere høyklasse forsterkere, er det mer det at disse bare har betydelig mer av alle kvalitetene enn at de låter karaktermessig vesentlig annerledes. Nei, naturligvis vokser ikke lyden fra Bel Canto 5i inn i himmelen, men den er etter mitt skjønn et overraskende helstøpt apparat. Prøvelytting anbefales.