TEST: McIntosh MA7000

Tester av McIntosh opp gjennom årene har lært meg én ting. Uansett modell, kan man vente seg en musikkgjengivelse som minner fint lite om den tradisjonelle oppfatningen av dyr hi-fi. Ingen ekstreme egenskaper overskygger helheten, ingen del av toneområdet eller musikken overdrives eller fremheves. Man opplever bare varm og uforfalsket musikkgjengivelse. En renselse for platesamlingen og balsam for sjelen.

McIntosh er blant gamlegutta i amerikansk hi-fi- og high-end-industri. Siden 1949 har de produsert noe av det ypperste fra det nordamerikanske kontinentet, og for lengst opparbeidet seg legendestatus. I mange markeder faller ikke prisen på en McIntosh-forsterker nevneverdig når den selges som brukt, og det skyldes at mange vet hva de får når de kjemper en McIntosh ut av esken og kobler den til.

Dette er deres nyeste og heftigste integrerte forsterker så langt. MA7000 erstatter den 200 W kraftige MA6900 som vi testet for noen år siden, og 7000 er ikke en oppgradering, men en helt ny forsterker. Nykommeren er en 44 kilo tung integrert forsterker på 250 W uansett belastning, og med en massiv framtoning, flankert av et par heftige håndtak. Likhetstrekkene er dog lett å se. De har begge to store bakgrunnsbelyste effektmetere. En fembånds equalizer som undertegnede fant nyttig, og en dønn stabil strømforsyning med et klassisk McIntosh-driftsprinsipp som jeg skal forklare nærmere om noen linjer.

Forsterkeren plasserer seg i et felt med få rivaler. I den aller heftigste klassen er Krell FBI kongen blant transistorforsterkerne, mens i MA7000s prisklasse finnes det alternativer fra Accuphase, Mark Levinson, Burmester og Naim, for å nevne de mest kjente. Men ingen av dem er like potente som Macen. Med unntak for den nesten tre ganger dyrere Krell FBI med 300 blodtrimmede watt. Det store utvalget av alternativer i prisklassen til MA7000, finner man først blant for- og effektforsterkerne.

Fleksibel og brukervennlig
Dette er en enorm forsterker. Drøye 55 cm dyp er den, så mange vil få trøbbel med å finne hyller dype nok. Mens bredden er normale 44,5 cm, er høyden hele 24 cm. Den tar omtrent like mye plass som Krell FBI. Forsterkeren har seks linjeinnganger, og en platespillerinngang for MM-pickuper. Fraværet av MC-inngang skyldes kanskje at eiere av MC-pickuper liker å velge pickupforsterker selv. To fullbalanserte innganger finnes i tillegg. Forsterkeren kan splittes. Man kan bruke den sammen med en separat effektforsterker, for eksempel for å drive et par høyttalere i et annet rom. Eller man kan splitte forsterkeren i to, og bare bruke MA7000s forforsterkerdel, sammen med en separat effektforsterker. Alt dette og mye mer er godt beskrevet i den meget gjennomførte bruksanvisningen som følger med.

McIntosh MA7000 skiller seg fra mange andre forsterkere ved at den har innebygd fembånds equalizer. De fem rattene som sitter mellom balanse- og volumregulering, gir mulighet for å dempe eller heve de fem frekvensene (30, 150, 500, 1500 og 10000 Hz), pluss minus 12 dB. For noen en gimmick, for andre et nyttig verktøy om man bruker det forsiktig, for å kompensere for rommets påvirkning på lyden. Man kan dessverre ikke stille inn en kompensert variant, som man kan koble til eller fra som det passer. Forsterkeren har ingen bygass for equalizerinnstillingene.

Musikk i mine ører
Glemmer man all teknikken, og det gjør man fort, er det en himmelsk saliggjørende nytelse å lytte til musikk med MA7000. De første ukene brukte jeg på å teste den med ulike høyttalere, og hver gang jeg koblet til et annet par, passet jeg på å koble dem til riktig plusspol på høyttalerterminalene. Men så, etter å ha spilt på Audiovector S3 Avantgarde på forsterkerens 8 ohms terminaler, byttet jeg til Sonus Faber Cremona M, uten å bytte høyttalerterminal. Sonus Faber oppgir nemlig høyttalerne sine til 4 ohm, men jeg min heldige tosk, ikke hadde byttet tilbake til 4 ohms-terminaler. Det var en åpenbaring! Plutselig gikk forsterkeren fra å spille dynamisk, åpent og herlig nonchalant uansett hvor høyt jeg spilte, til å gi meg større dybde i lydbildet, flere detaljer og mer dynamisk kontrast. Litt tvilende til om jeg virkelig var helt vel bevart, byttet jeg mellom de ulike terminalene med alle høyttalerne jeg hadde til rådighet. Og konklusjonen var klar. Alle lød soleklart best koblet til 8 ohms-terminaler, uavhengig av høyttalerens nominelle (oppgitte) impedans. La meg legge til at det ikke er min erfaring med alle McIntosh-forsterkere, så jeg anbefaler at man prøver selv til man finner den løsningen som passer best med ens egne høyttalere.

Med så mye kraft til rådighet, skal det mye til før den store Macen svikter i knærne. Ingen av de høyttalerne jeg benyttet, klarte å tvinge den i kne. I stedet ble det bare kraftigere, tøffere og mer øredøvende høyt ettersom jeg økte volumet. Et spor med et japansk trommeensemble, hvor trommene varierer i størrelse fra fingerbøl til silotanker, ble nesten uutholdelig høyt i et rom på 31 kvm. Men klokkeklart. I testen av Krell FBI var det ikke mulig å høre slakkere kontroll ved fullt pådrag. På MA7000 er det mulig, men det er marginalt slappere bassdynamikk som er resultatet. Store symfoniorkestre med pauker og orgelmusikk velter ut i rommet med største selvfølgelighet, og blir nærmest overveldende realistisk presentert. Men det er ikke bare lydtrykk og dynamikk som er forsterkerens styrke.

Den er fremragende på små klangnyanser som ellers ville druknet i lydbildet, om enn ikke like gjennomsiktig og detaljert som en Ayre MX-R-forsterker. Men MA7000 gjengir musikk med varm silkeaktig fylde. Uten at den glatter over detaljer. Bånddiskantene på Audiovector S3 Avantgarde og Piega CL 90X, manglet ingenting hva luftighet og gjennomsiktighet angår. Personlig kunne jeg ønsket litt mer tydelig tegning av overtoner i den aller øverste sfæren, for jeg mistenker at MA7000 ruller svakt av øverst i diskanten slik at noe av overtonestrukturen dempes marginalt.

Ikke at det betyr noe. For forsterkeren har en frapperende evne til å bringe opptakene til riktig skala. Den er merkbart bedre enn forgjengeren til å sette musikken i et tredimensjonalt perspektiv, og bringer dybde til lydbildet på en slik måte at man føler at man sitter i et mye større rom. Ta for eksempel de smått legendariske Standards liveopptakene fra 1983 og 84, med Keith Jarrett, Gary Peacock og Jack DeJohnette. Som regel kan jeg fornemme plasseringen av utøverne i lydbildet hvis jeg lukker øynene, med MA7000 er de presist plassert med luft mellom de tre musikerne. I et tydelig definert rom, hvor man får en sterk følelse av å være til stede. Forsterkeren har ingen spesielt markerte egenskaper, som fokus på mellomtone eller overdrevent potent bass for eksempel. Ingenting som stikker seg ut, den lar seg knapt presse til aggressive lyter eller manglende kontroll, og den gjengir vokaler med en realisme som får hårene på ryggen til å stritte. Jennifer Warnes eller Alison Krauss, det spiller ingen rolle. Damenes vokal simpelthen svever ufarget og krystallklart midt foran meg. Selv rustne herrer som Bob Dylan og Johnny Cash høres revitalisert og forbausende friske ut med MA7000 som motor i anlegget. Den spiller rett og slett bare rent og uforfalsket uansett hvor høyt man ønsker/tør å spille.

Vellydende monster
Man føler ikke bare at man hører på levende musikk. Man føler seg mer levende når man spiller på McIntosh MA7000. Noen vil sikkert ønske seg enda mer kraft, for det finnes større rom enn mitt, og høyttalere som krever enda mer effekt, men få vil savne en mer åpen og troverdig presentasjon av musikk. Forsterkeren er noe av det mest musikalsk levende jeg har hørt blant forsterkere, og den desidert (hittil) mest involverende og avhengighetsskapende integrerte jeg til dags dato har testet.