Anmeldelse: X-Men: Dark Phoenix

Vi har mistet tellingen på antallet X-Men-filmer. Franchiseserien om mutantene som er misforstått av samfunnet og gjør sitt ytterste for anerkjennelse, men alltid ender opp uglesett og forfulgt, vandrer nå retningsløst på opptråkkede stier og har utspilt sin rolle.

I Dark Phoenix møter igjen Jean Grey (Sophie «Game of Thrones» Turner), i sin andre X-men-film. Vi får hennes tragiske opprinnelseshistorie og følger henne og X-Men-teamet ut i verdensrommet for å redde mannskapet på romfergen. Her blir Jean bestrålt og «allmektig» – en kraft også «skumle» aliens er ute etter. That’s it!

Med et bakteppe av hvordan samfunnet generelt behandler de som er annerledes, og der mutantene i varierende grad vil samarbeide med menneskene, med Magneto og Xavier som ytterpunktene, forsøker skaperne å gjøre filmen mer betydningsfull, og tankevekkende, enn den fortjener. Men det fungerer ikke, hverken plottmessig eller på det emosjonelle plan. En film der klisjeene står i kø i den oppkonstruerte dialogen, og karakterene har like mye dybde som pappfigurer. Symptomatisk for filmen er en dødsscene, der man gjør sitt ytterste for at vi skal føle med, men det hele blir kun ufrivillig komisk og platt.

Tvisten med at mutantene vender seg mot hverandre er søkt og pinlig konstruert for å skape kunstig dramaturgi. Heri ligger noe av hovedproblemet, vi sliter med å forstå beveggrunnene til «superheltene». Spesielt skurkene (slemme aliens som vil overta Jorden! – så originalt) er eklatant endimensjonale.

Sophie Turner gjør en habil, dog litt stiv, figur. James McAvoy er nok en gang franchisens svakeste ledd, så teatralsk og stakkato at man skulle tro han konstant gikk med en stor stokk opp det solen aldri skinner. Eneste lyspunkt er scenene med Michael Fassbender, en noget kompleks og fascinerende karakter, men som denne gangen også gjøres unødvendig pompøs og teatralsk.

Nei, Dark Phoenix er et eneste langt gjesp, som du har glemt innen rulleteksten er over. Heldigvis er dette en slags slutt på serien.