Anmeldelse: Westworld, sesong 3

En av våre store favorittserier er tilbake, og Westworld evner nok en gang å overraske og underholde.

Hva er virkelig?
På sitt beste har Westworld maktet, på overbevisende vis, å stille de virkelig store spørsmålene. Hvorfor lever vi? Hva er forskjellen på medfødt og innlært (kunstig) kunnskap/erfaring? Hva er egentlig virkelig? Hva skjer om maskinen blir smartere enn sin skaper? Og, ikke minst, har vi egentlig en fri vilje?

Spørsmål som, ikke minst i vår tid med falske nyheter, sosiale medier, trollfabrikker og kreative algoritmer har fått en skremmende relevans.

Tredjesesongen endrer nok en gang retning på historien og stemningen, og er et solid, og vågalt, løft fra forrige sesong.

https://www.youtube.com/watch?v=kAFC6-Apsuw

 

De rikes lekegrind
Utgangspunktet (2016) til Westworld er, kort fortalt, at de rikeste av de rike kan boltre seg i en overdådig luksuriøs, og virkelighetstro, «fornøyelsespark» satt til ville vesten, der samtlige av vertene er androider/roboter; kunstige mennesker så ekte at det er umulig å se forskjell på dem og mennesker.

I parken kan man leve ut sine lyseste, men også mørkeste og mest outrerte lyster, der man for eksempel kan ha sex med en hel gjeng av vertene, for deretter å skyte dem til det hinsidige – just for the fun of it! Dagen etter er vertene reparert og «hjernene» deres nullstilt, klar for nok en dag med «forlystelser».

I andresesongen hadde flere av androidene gradvis utviklet en egen vilje, og slo så tilbake mot sine skapere. En sesong som begynte meget lovende, men som endte opp skuffende konvensjonell og unødvendig kaotisk.

Nå har opprørslederen, Dolores (Evan Rachel Wood) kommet seg ut i den virkelige verden, og søker oppreisning, rettferdighet og hevn. Vi befinner oss i 2050, og blir med en bitter Dolores på jakt etter sine skapere.

Perfeksjonert
Det har gått to år mellom hver Westworld-sesong, noe som da også vises i den mektige og påkostede produksjonen – her er det ikke spart på noe.

Den alvorlige, og dystre, stemningen er som hentet fra Blade Runner og Blade Runner 2049, men det er ikke den neonfargede slummen i LA vi befinner oss i, men en lekker og høyteknologisk fremtid, ren og pen, dominert av stål og glass.

Men om fasaden er mer polert er så visst ikke bakteppet mindre dystert enn i de to sci-fi-klassikerne.

Big data, gigantiske globale selskaper, overvåkning, misbruk av sosiale medier og skjulte algoritmer står i sentrum av hennes hevntokt. Har mennesket en fri vilje, eller er det kun noe vi tror? Og hva skiller egentlig en høyt utviklet kunstig intelligent «person» fra et «ekte» menneske?

Dolores og hennes disipler
Dolores forsøker å alliere seg med andre rømlinger samt nykomlingen Caleb (Aaron Paul), en desillusjonert soldat som nå er på jakt etter en ny mening i tilværelsen. I Dolores finner han en alliert for sin frustrasjon og fremmedgjøring. Sammen slår de tilbake i en visuell actionfest.

I den virkelige verden treffer Dolores på gamle kjente, som Bernard (Jeffrey Wright), en av hjernen bak de kunstige menneskene, og Maeve (Thandie Newton), nok en android som nå kontrollerer seg selv. Spørsmålet er om de ønsker å «ligge lavt» eller bidra i Dolores revolusjon; er man seg selv nærmest, eller villig til å bidra til beste for det store fellesskapet.

Inn fra sidelinjen treffer vi nok en gang på historiens mørkeste, og mest mystiske, antihelt, Man in Black. Fantastisk gestaltet av legenden Ed Harris, som over to sesonger har lagt grunnlagt for et thrillermomentum om hva som egentlig skjuler seg bak skapelsen av den kunstige Westworld-verdenen.

Frisk og dagsaktuell
Plottgrepene som er tatt i tredjesesongen gjør serien langt mer dagsaktuell, relevant og desto mer spennende. Den er langt fra like filosofisk og søkende som førstesesongen, vi får nå er mer konvensjonell thriller lekkert innpakket i en nær fremtidsvisjon akkompagnert av heftige actionscener, en fengslende sci-fi-historie og fremragende skuespill.

Ved siden av den enigmatiske Man in Black er nok en gang Dolores Abernathy seriens mest spennende person. Hennes transformasjon fra naiv, langhåret bondejente, i tekkelig lang kjole, som dag ut og dag inn ble misbrukt av parkens gjester, til beinhard protagonist som nå tar skjebnen i egne hender, er selve hjørnesteinen i serien. Opprinnelig fremstod hun som et «gudsord fra landet», nå nøler hun aldri og har full kontroll på sine følelser, mens hun hardt! sparker til skurkene i sine åletrange kjoler.

Gjennomgående er dette damens sesong, der Dolores, Maeve og Charlotte (Tessa Thompson) står i sentrum for den nødvendige endringen av det korrumperte samfunnet. Samtidig spises Man in Black opp innvending av anger og forvirring etter at han skjøt sin egen datter (Katja Herbers).

Hvem lurer hvem?
Vi serveres et kaldt og herlig kynisk spill forkledd i et uløselig (?) puslespill. Ikke alltid like lettfordøyelig, men sterkt vanedannende og nærmest forførende hypnotiserende. Ikke minst har Westworld maktet det de færreste TV-serier lykkes med, å fornye konseptet og historien fra sesong til sesong; denne runden muligens litt for langt i konvensjonell retning, men langt å foretrekke fremfor å «trå vannet» sesong etter sesong.

Tidvis blir serien litt for smart for sitt eget beste, alle trådene blir ikke like enkle å følge og enkelte av handlingene fremstår noget søkte. Men summa summarum er Westworld en av de beste, og mest fascinerende, serien du kan strømme i dag; og er du fan av dystopisk sci-fi samt undrer deg over den rivende utviklingen innenfor kunstig intelligens, så har du 10 timer med topp underholdning foran deg. 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 4 første (av 8) episodene. Første episode kan strømmes fra HBO Nordic den 16. mars.