anmeldelse: Westworld, sesong 2

Det var en varm marsdag i Austin, Texas, under SXSW 2016, at vi først (av selveste JJ Abrams) ble introdusert for Westworld. Det lille klippet vi fikk se av den (da) uferdige serien gav oss skyhøye forventninger; forventninger som faktisk ble overgått i det sesong 1 ble lansert. Vel fortjent kåret vi Westworld til «Årets Beste TV-serie 2016-2017».

Kombinasjonen av et innovativt og grensesprengende plott, mesterlig foto og klipp, et visuelt festfyrverkeri, dyptgående dialoger, enormt budsjett til setdesign og kostymer, og topp skuespillerprestasjoner var en innertier. Med andre ord, mye å leve opp til – men den vanskelige andresesongen skuffer så visst ikke!

ELITENS LEKEPLASS
Kort fortalt kan de rikeste av de rike boltre seg i en overdådig luksuriøs, og virkelighetstro, «fornøyelsespark» satt til ville vesten, der samtlige av vertene er androider/roboter; kunstige mennesker så ekte at det er umulig å se forskjell på dem og ekte mennesker.

I parken kan man leve ut sine lyseste, men også mørkeste og mest outrerte lyster, der man for eksempel kan ha sex med en hel gjeng av vertene, for deretter å skyte dem til det hinsidige – just for the fun of it! Der gjestene ikke kan skades. Dagen etter er vertene reparert og «hjernene» deres nullstilt, klar for nok en dag med «forlystelser».

Mellom ledelsen, den sta gründeren Dr. Robert Ford (Anthony Hopkins), og styret hersker det en maktkamp både om parkens utvikling, men ikke minst om forholdet til og bruken av vertene. I tillegg ligger det et slør over Fords (som endte sesong 1 med en kule gjennom hodet) eventuelle andre beveggrunner, og skjulte utvikling av parken.

https://www.youtube.com/watch?v=qUmfriZoMw0

HVA ER VIRKELIG?
I en tid der Elon Musk og (avdøde) Stephen Hawking advarer om at kunstig intelligens kan bety slutten for menneskeheten kommer Westworld som en spenstig knyttneve inn i debatten.

Førstesesongen bød på mange dyptpløyende debatter mellom vert og skaper, og en gjennomgående filosofisk undertone om hva som definerer et virkelig menneske. Tematikk som blant annet har vært fokus i A.I., Prometheus og nå senest i Blade Runner 2049.

Basert på romanen til Michael Crichton (som også har skrevet Jurassic Park), blir vi vitne til, som så ofte er tilfellet, at teknologien ikke alltid spiller på lag, samt at tukling med naturen kan gi uante konsekvenser.

Noe går fryktelig galt og flere av vertene, ledet an av ambisiøse Maeve (Thandie Newton), begynte i første sesong med en gradvis oppvåkning og selvrealisering. Der de begynte å stille seg det store spørsmålet: Hva er virkelig, hva er drøm, og hva er det som definerer et menneske? Når det går opp for Maeve hva hun, og de andre vertene, virkelig er, går hun nærmest i sjokk – før hun bestemmer seg for å bryte ut av mønsteret skaperne har lagt for henne.

 

BARNA DREPER SINE SKAPERE
Et av våre, gjentagende, hovedankepunkter med serier er deres, ofte, manglende evne til å fornye seg; slik at vi nærmest ser den samme sesong (med et litt annen handling) igjen og igjen. I denne fellen trår definitivt ikke Westworld. Handlingen, plottet og karakterene utvikler seg, og endres radikalt fra sesong 1 til 2.

Etter at skaperne nå har mistet styringen over robotene kan nærmest alt skje. Så er da også den flertydige taglinen til den nye sesong: «Chaos takes control». Førstesesongen kulminerte i et regelrett blodbad, et blodbad som fortsetter, og eskalerer, i det sesong 2 tar til.

Andresesongen er både mørkere, dystrere og heftig mer actionpakket, men samtidig forsvinner noe av dybden og den dype dialogen som preget sesong 1.

 

KOMPLEKS HANDLING
I første sesong tok det litt tid for å få med seg hva vi faktisk var vitne til, hva som var drøm, hva som var fiksjon, hvem som var roboter, og ikke minst, hvilken tidslinje vi til enhver tid var i. Andresesongen er i så henseende minst like kompleks.

Nå som vertene får mer og mer selvbevissthet, utspiller det seg et mangefasettert handlingsmønster med forskjellige bihistorier, i forskjellige parker – fortsatt i forskjellige tidslinjer. I Westworld får man, heldigvis ikke, servert handlingen med teskje.

Karakterutviklingen er også kompleks. Ikke minst er forvandlingen til Dolores (Evan Rachel-Wood) slående. Fra den tvers igjennom yndige og snille bondedatteren som ikke kunne gjøre en flue fortred, men som samtidig var i en «oppvåkingsprosess», har hun nå fått øynene vidåpne, og slår til gangs tilbake mot sine kyniske skapere. Rachel-Wood klarer forbilledlig å fremstille denne komplekse personen, og hennes radikale personutvikling.

 

Dolores forsøker nå å overbevise den noget enkle, og godtroende Teddy (James Marsden) om at de befinner seg i en fiksjonsverden, som halvt menneske/halvt maskin – vi kan love at han får en brå oppvåkning og aha-opplevelse.

UTVIDER HORISONTEN
Uten å spoile for mye, kan vi avsløre at parken inneholder mer enn kun en ville vesten-del. Den tøffe nykommeren Grace (Katja Herbers) er en handlekraftig kvinne som havner midt opp i kaoset i parken, i kolonitidens India. Det viser seg at hun også har en relasjon til en annen sentral person i serien. Hennes karakter har vi store forhåpninger til.

Har du sett traileren så aner man også en anelse asiatisk innslag i denne fascinerende verdenen…

Med alt actionfokuset, i begynnelsen av andresesongen, forsvinner dessverre mye av de stillferdige filosofiske dypdykkene, ikke minst savner vi de fascinerende samtalene mellom vertene og skaperne rundt hva som er virkelig og hvordan de oppfatter virkeligheten.

Det sagt, så er Westworld fortsatt et karakterdrevet drama, der det er fascinerende personer med komplekse historie og en fortid som engasjerer. Dolores var en særdeles interessant person i førstesesong, mens hun nå er vokst til leading lady i seriens mest fascinerende rolle. Fullt på høyde med våre fremste actionheltinner. I Westworld konkurrerer hun mot selveste Ed Harris, The Man in Black, som var tøff i forrige runde, men nå har gearet opp noen hakk. En særdeles underfundig karakter, der det gradvis skrelles lag på lag av hans personlighet og skjulte fortid. En fryd å se på.

 

BLANT DET BESTE DU KAN SE PÅ TV NÅ!
Westworld er fortsatt en fantastisk serie, og en herlig fusjon av sci-fi, action og mellommenneskelig drama. Serien ser ut som om den har kostet et middels lands statsbudsjett, her er det ikke spart på noe, og har et manus og skuespillere i den fremste toppklassen.

Litt for mye actionfokus i første halvdel av andresesongen, der noe av mystikken vi opplevde i første sesong nå er borte, gjør at toppkarakteren ryker. Men du verden, du får nærmest ikke bedre, og heftigere, underholdning i dag, og Westworld evner fortsatt å overraske. 5 bunnsolide stjerner!

Anmeldelsen er basert på de 5 (av 14) første episodene. HBO lever meget tilfredsstillende både lyd- og billedkvalitet. Westworld, sesong 2 kan strømmes fra 23. april, med én ny episode hver uke.