Anmeldelse: Watchmen, sesong 1

En av de mer «voksne» tegneseriene, Watchmen, har tidligere blitt filmatisert i en svært fornøyelig og visuell actionfest – om du forventer deg mer av det samme med årets HBO-serie vil du nok bli skuffet.

Rasistisk film noir
I en alternativ virkelighet av USA, transporteres vi tilbake til 1920-tallet, The Deep South, og den virkelige rasemassakeren i Tulsa, Oklahoma.

Det sorte nabokvartalet Black Wall Street i Tulsa ble i mai 1921 angrepet av en rasende høyreradikal rasistmobb. Med bombardement fra både bakke og luft (!), ble hele 35 kvartaler lagt i ruiner, 800 innlagt på sykehus, over 6.000 fargede ble fengslet og mellom 100-300 omkom i massakren. Gnisten som satte det hele i gang var at den 19-årige, mørkhudede, skopusseren Dick Rowland ble anklaget for å ha antastet en hvit pike. I det Rowland ble varetektsfengslet eksploderte byen – og USA verste rasemassaker var et ugjenkallelig faktum.

Til dette helvete tar dagens Watchmen-serie oss brutalt med, fester grepet og slipper ikke taket. Nye karakterer dominerer i en dagsaktuell dramaturgi, og det er definitivt ikke en nostalgisk reise ned memory lane vi serveres. Serien er sterk, ubehagelig og mørk, men definitivt ikke blottet for humor og særdeles stor underholdningsverdi – i tillegg er den en visuell nydelse.

Med lekkert foto, klipp og scenografi tar Lindelof (manusforfatter og produsent) oss tilbake til en svunnen tid, men det er ikke det sukkersøte sørstatsbildet portrettert i den pompøse musikalen Oklahoma vi møter – vi konfronteres, midt i ansiktet, med USAs mørke, og alt for nære, rasismefortid.

Antihelter for et voksent publikum
Opprinnelsen til Watchmen-universet finner vi i 1986/’87, fra manuskripter av Alan Moore og animasjonskunstneren Dave Gibbons. Utgitt på DC Comics befinner vi oss i en alternativ historisk utvikling for USA, satt til det kaldeste av Den kalde krigen, der UAS vant Vietnamkrigen, Watergate-innbruddet aldri fant sted og en altomfattende atomkrig med Sovjetunionen er nært forestående.

Her gjør man narr av de tradisjonelle, ofte pompøse og klisjeaktige, superheltene og serverer oss i stedet en gjeng med «normale» antihelter, med en rekke menneskelige karakterbrister. De er vigilanter, folk som er gått lei og har tatt loven i egne hender. «Lederen» for Watchmen, og den eneste virkelige superhelten, Doctor Manhattan, befinner seg in absentia på Mars.

Redneck-rassistene bor i trailerparken Nixonville (!) og den virkelige Robert Redford er president. Den teknologiske utviklingen er mangefasettert og en forvirrende miks av 1980-tallet, nåtid og fremtid. Politiet besitter et slags flyvende romskip, men mobiltelefoner og internett eksiterer ikke.

I sørstatsbyen Tulsa har det hersket en skjør våpenhvile siden opprøret julaften 2015, der rasistmobben tok livet av brorparten av byens politistyrke.

Sjokkerende drapsgåte
I 2019 ledes politiet av den karismatiske Judd Crawford (Don Johnson), som nå har innført ansiktsmaskeplikt for alle tjenestemenn, slik at ingen skal kunne oppsøke dem og true/drepe lovens lange arm. I Tulsa er dermed, paradoksalt nok, både lovens håndhevere og de uglesette vigilantene ikledd masker.

Våpenhvilen er skjør og helvete bryter løs i det en white supremacist fra det såkalte Seventh Cavalry, ikledd Rorschach-maske, skyter en uskyldig sort politimann. Opprøret eskalerer og topper seg i det en av toppledelsen i politiet oppdages lynsjet, hengende fra et tre; gjerningsmannen hevder han hadde ulne skjeletter i skapet…

Sister Night/Angela Abar (Regina King) legger lokk på saken og etterforsker på egenhånd.

Tidshopp
Serien hopper elegant mellom 1920/’30-tallet, 1985 og 2019. Plottet bygges møysommelig opp og karakterene utvikles i en forbløffende sterk dramaturgisk setting. Her er det ikke spart på noe, alt fra rekvisitter til kostymer og heftig musikkspor hensetter oss til den riktige tidsepoken. Det plantes små drypp her og der, som manusforfatteren i stor grad overlater til seerne å plassere i det store bildet. Tidvis krevende, men du verden så effektivt.

Slik som Lindelof elegant fremviste i både Lost og The Leftovers elsker han å overraske, om det er i kryptiske flashbacks, nye karakterer eller totalt uventede vendinger i historieutviklingen. En gren han da også til gangs mestrer, han leker med seerne, og vi lar oss villig rive med på hans berg-og-dalbane-reise.

Karakterer med dybde
Serien tar seg god tid til å bygge opp sine hovedkarakterer, gir dem kjøtt på bena og en forhistorie som både utdyper og tidvis provoserer.

Den sære Looking Glass (Tim Blake Nelson) har en spesielt spennende karakterutvikling, med traumer tilbake fra (det hysterisk morsomme) «blekksprut-angrepet» i New York til dagens speilaktige maske, paranoia og hans intense forhør av potensielle rasistjævler.

Politistyrkenes fremste bad ass, som offisielt er pensjonert og lever et dobbeltliv som sivilisten Angela Abar og vigilanten Sister Night, må grave i sin egen fortid for å løse drapsgåten, noe som gir oss en fascinerende tidsreise gjennom USAs nære historie og hennes egne aner. Den sjette episoden er noe av det nydeligste, både visuelt og emosjonelt, vi noensinne har sett fra en TV-serie.

Don «Miami Vice» Johnson er solid som politisjefen i den splittede byen, men det er King (Oscarvinner, If Beale Street Could Talk) som Sister Night og den lettere paranoide Blake Nelson som imponerer mest. King er et funn i rollen, og balanserer den komplekse karakteren med finesse og bravur, mens Blake Nelson får frem det såre i en karakterer som, bokstavelig talt, gjemmer seg bak en maske.

Inn fra sidelinjen kommer nok en sterk kvinne, i det FBI-agent Laurie Blake (Jean Smart) inntar byen. En kvinne med ben i nesen, en skjult fortid, intellekt og vidd som tar den plassen hun fortjener. Ubetalelig.

I tillegg er Watchmen krydret med en rekke særegne biroller, som den meget eksentriske billionæren Lady Trieu (Hong Chau), manisk opptatt av å bygge sin gigantiske «klokke» i utkanten av byen. Scenen der hun gjør en noget spesiell eiendomshandel rager høyt som en av årets morsomste øyeblikk. Mindre morsomt blir det ikke når vi følger selveste Jeremy Irons som den über-sære Lord Ozymandias. En ivrig forkjemper for kloner, meningsløs festivitas og reiser til Månen. Enigmaet Will Reeves (Louis Gossett Jr.) gjør det komplekse plottet ekstra intrikat.

Bunnsolid
Watchmen oser bunnsolid kvalitet i alle ledd. Fra et usedvanlig gjennomarbeidet manuskript, skarp og intelligent dialog, tidvis med en klar brodd, skuespillere i toppklassen, fascinerende karakterer og foto, klipp og musikkspor i verdensklasse, som elegant forsterker seriens sterke budskap.

En ganske så «enkel» tegneserie fra tredve år tilbake har fått en total makeover, en tidsriktig oppussing og gitt en setting som er særdeles dagsaktuell og relevant i tidsåndens splittende og politisk særs betente klima.

Watchmen, sesong 1 kan uproblematisk tolkes som et solid ballespark til demagogen, narsissisten og den tanketomme rasisten som i dag sitter på «tronen» i Det hvite hus. I tillegg er den en fest for intellektet, øyne og ører – hva mer kan man be om? Vi kan fornøyd konstatere at vi allerede har fått en knallsterk kandidat til årets beste TV-serie! 6 soleklare stjerner til denne moderne klassikeren.

Strømmekvaliteten fra HBO holder denne gangen et overraskende høyt nivå, der selv mørke scener er skarpe og detaljerte, akkompagnert av et heftig surroundspor. Skal dog legges til at vi har fått tilgang til screeners som ligger utenfor den ordinære HBO-appen, så ikke sprett champagnen riktig ennå… Anmeldelsen er basert på de 6 første (av 9) episodene. Første episode er tilgjengelig fra den 21. oktober – bare å sette av mandagskveldene fremover!