: Transformers – Age of Extinction 3D

Den fjerde filmen om leketøysbilene som kan forandre seg til gigantiske slåssroboter, følger i akkurat de samme sporene som sine forgjengere, med et ensidig fokus på enorme effekter og heftige metallkjemper som knuser hverandre og bygninger. Men etter den oppløftende tredjefilmen ligger fokus denne gang kun på hvordan øke markedsverdien til Transformers-lekene og -franchisen. Og hvordan øke salget av Transformers-leker til et par milliarder asiater? Jo, legg minst halve filmen til Kina!

Etter slaget i Chicago (Transformers – Dark of the Moon) har åpenbart «noen» i CIA bestemt seg for å utrydde samtlige Transformers en gang for alle, plutselig er både Decepticons og Autobots våre fiender. Bare synd at man har valgt å alliere seg med en enda verre fiende, en fiende som gjør at Jorden står foran sin dommedag. Det viser seg at Megatron likevel ikke døde i forrige film, han er vekket til live av (den gode?) forretnings-/vitenskapsmannen Joshua Joyce (Stanley Tucci).

Men ingen har hvisket noen gode råd i øret til regissøren (Michael Bay) om at en film fortrinnsvis ser seg tjent med en dramaturgisk utvikling, for her er det bånn gass fra start til slutt, med rett og slett utmattende, og etter hvert fullstendig kjedsommelige, gigantomane slåsskamper mellom de enorme robotene. Nå er ikke akkurat Bay kjent for sin finesse, karakterdrevne plott og understatements, men det får da være grenser. Kun de første 20 minuttene får vi «fred» på landsbygda i Texas, riktignok med en irriterende kompis som sidekick. Etter hvert overtar Tucci rollen som «morsomt» sidekick, uten å være det minste morsom, noe som for øvrig dårlig passer hans karakter som forretningsmann høyt-på-strå. Filmen er åpenbart rettet inn mot et yngre publikum enn de foregående, og hos en åtteåring er det nok riktig så moro når gigantroboter knuser hverandre og storbyer som Chicago og Hong Kong.

Jo visst er det usedvanlig lekre og overveldende spesialeffekter, men etter den 99-ende slåsskampen, der den ene slår den andre i hjel og ligner den første, blir vi lite annet enn rettmessig irritert. Det er åpenbart at ingen i staben har hørt utrykket «Less is more», for når alt ser ut som mørkest, håpet slukker og Jorden er i ferd med å knuses av sinte robotjævler, hva skjer så? Jo, «Gamlefar» drar «Sverdet ut av stenen» og vekker til live gigantiske kinesiske krigerroboter, drager og robotdinosaurer. Når man i tillegg velger å skrive inn en mengde pinlige one-liners og svært svulstige replikker (ikke minst fra Optimus) blir vi dessverre vitne til tidenes dyreste, og dårligst stekte, kalkun.

Selvsagt må også denne utgaven av Transformers ha en babe med flott kropp og prikkfri makeup filmen igjennom, som «gutta» kan redde, den lite flatterende rollen gikk denne gangen til Nicola Peltz som Wahlbergs datter. Hun gjør lite annet enn å skrike, hyle og springe unna farer, mens hun tidvis viser sømmelig kløft – må ikke klusse til 11-års grensen må vite…

Dog er Wahlberg god som den standhaftige oppfinneren og familiemannen Cade, men hans påtatte klisjebeskyttelse av datteren, filmen igjennom, blir etter hvert kun platt og pinlig. En god spøk bør absolutt ikke gjentas i det uendelige. I tillegg viser det seg at vår helt også er en glimrende, og udødelig, soldat. Wahlberg har svært mange gode filmer på CV-en, men denne gangen har han nok kun gått etter den (fete) lønnssjekken. Den av skuespillerne som kommer best ut at det er faktisk Kelsey «Frasier» Grammer som glimter til som kynisk skurk.

Filmen er full av dårlig skjult produktplassering og oser av et manus som er håndsydd etter ønskene til Hasbros markedsføringsavdeling. Handlingen er komplett uinteressant og tanketom, men vi får da «oppdage» verden, og se robotene knuse hverandre x-antall ganger. Men hvorfor må man absolutt dra filmen ut i nærmere tre timer? Allerede én time ut i filmen har vi fullstendig mistet interessen, og vi liker faktisk å koble av med «hjernedøde» actionfilmer innimellom. Transformers – Age of Extinction hadde fungert aldeles utmerket som en 15-20 minutters demofilm for å vise frem den beste lyd- og billedkvaliteten din egen hjemmekino kan by på.

Dessverre legges det så til de grader opp til nok en oppfølger – det holder nå! To lusne stjerner fortjener dette anmassende, forutsigbare «dataspill»-effektmakeriet; og husk, det er DIN skyld at det blir laget «førti» oppfølgerfilmer av Transfomers (femmer’n kommer i 2016!) – slutt å kjøpe kinobilletter og filmene på Blu-ray!

Om filmen stinker, så gjør så visst ikke den tekniske kvaliteten det. Vi har ALDRI hørt et bedre lydspor på film! Vi så filmen på vårt testrom i et Dolby Atmos oppsett (Transformers 4 er den første BD-utgivelsen i Atmos), og med høyttalere festet i taket (med borrelås!) har vi aldri følt oss mer omringet av lyd, i et vanvittig detaljert og presist surroundspor, der dialogen er krystallklar selv under de heftigste actionscenene. Også billedkvaliteten er i en liga for seg; her får vi mye lekker ødeleggelsesmagi som i full 3D spruter ut av skjermen og rundt hodene våre, og det med knivskarp kontrast og nydelige farger og sortnivå. Om du ikke får nok av filmen (!) kan du kose deg met et vell av mer eller mindre velbegrunnet bonusmateriell. Over mer enn to timer får vi blant annet en særdeles grundig bakomfilm (fordelt over åtte temaer, på nærmere halvannen time), intervju med Bay, trailers og utviklingen av «karakterene».

 

Filmografi (utvalgte) Michael Bay
Transformers – The Age of Extinction 3D (2014)
Pain & Gain (2013)
Transformers 3 3D (2011)
Transformers – De beseirede slår tilbake (2009)
Transformers (2007)
The Island (2005)
Bad Boys II (2003)
Pearl Harbor (2001)
Armageddon (1998)
The Rock (1996)
Bad Boys (1995)
Playboy: Kerri Kendall – September 1990 Video Centerfold (1990)