Anmeldelse: Toy Story 4

Det nærmer seg et kvart århundre siden Pixar fascinerte en hel verden med sin banebrytende dataanimerte magi, og samtidig gav ekte liv til enkle leker. Siden den gang har Disney kjøpt selskapet, de har produsert klassikere på rekke og rad (Finding Nemo, Ratatouille, Wall-E, Inside Out, Coco), og slipper nå den fjerde filmen fra Toy Story-universet.

For å ta det mest åpenbare først, animasjonen i Toy Story 4 er helt overlegen, simpelthen sjokkerende naturtro og nydelg detaljert, det er denne gangen historien som ikke helt sitter.

Grunnpremisset for alle filmene har vært barns hengivenhet til sine leker, og ikke minst, lekenes avhengighet av sine «herrer», barna. Med et relativt enkelt grunnprinsipp har skaperne bak suksessen gitt karakterene dybde og resonans langt utover småbarnas begrensede verdensoppfatning. Vi kåret sågar Toy Story 2 til årets beste film i 1999.

Woody (Tom Hanks) er denne gangen en av Bonnies mange leker, og han plukkes sjeldnere og sjeldnere ut av skapet. Når Bonnie så faller pladask for sin nye leke, Forky (laget av en plastskje og annet avfall), ser han det som sin livsoppgave å sørge for at Forky og Bonnie forblir uadskillelige – men Forky vil kun rømme tilbake til den trygge søppelbøtten…

Vår cowboy-venn og hans faste medsammensvorne Buzz Lightyear (Tim Allen) og Bo (Annie Potts) må bringe Forky tilbake, redde dagen og, til slutt, redde seg selv. Underveis får vi noe actionfylte scener, skumle sekvenser (med herlige The Shining-referanser) og rørende øyeblikk; det meste med en dypere mening. Men fjerdefilmen byr på usedvanlig lite nytt, vi sitter igjen med en bestemt følelse av at dette har vi da sett tidligere, endog bedre utført.

Toy Story 4 er teknisk upåklagelig håndverk og en fin homage til leketøyene som startet hele Pixar-eventyret, men vi er helt komfortable med at dette er avslutningskapittelet på Toy Story-sagaen. 4 stjerner.