: The Wrestler

Have you ever seen a one trick pony in the field so happy and free
If you’ve ever seen a one trick pony then you’ve seen me
Have you ever seen a one legged dog makin’ his way down the street
If you’ve ever seen a one legged dog then you’ve seen me

Randy er på hell i karrieren som profesjonelle wrestler, denne sporten som vi europeere aldri har skjønt oss på, der voksne overdimensjonerte menn hamrer løs på hverandre, dunker hodet i gulvet og kjører albuen inn i nyrer og det som verre er, før de på tampen av kampen kaster dommeren ut av ringen. Som barn trodde vi det var virkelig, deretter var vi overbevist om at alt bare var skuespill; og skuespill er det, men det betyr ikke at det ikke oppstår reelle skader under kampene. Skader som har gitt den gamle kroppen så hard medfart at både hørselen og hjertet er i ferd med å svikte. Randy får et valg: Slutt med wrestling eller dø i ringen! Motvillig kaster han inn håndkle, men hva skal han nå ta seg til. Som han sier ”This is all I can!”

Stadig mer av dagen tilbringes i den nedslitte traileren i et av New Jerseys mest nedslitte områder, samtidig forsøker han å reparere forholdet til datteren og søker nattlig trøst hos stripperen Cassidy (Marisa Tomei). Også Cassidys karrierer er på hell, der hun av enkelte gjester blir sjikanert som gamlemor. Deres forhold gir oss assosiasjoner til det umake paret Nicolas Cage og Elisabeth Shue i Leaving las Vegas, to misfits som på ingen måte finner sin plass i samfunnet, men som sammen finner en slags trøst og nærhet i felles skjebne. Randy oppsøker gamle kollegaer, kollegaer som anerkjenner hans unike status innenfor wrestlingmiljøet, hvorpå en av de mest triste scenene følger, når han, sammen med et par andre handikappede eks-wrestlere, skal selge faneffekter og signere bilder. I en nedslitt gymsal dukker kun to-tre stykker opp.

(Then you’ve seen me) I come and stand at every door
(Then you’ve seen me) I always leave with less than I had before
(Then you’ve seen me) but I can make you smile when the blood it hits the floor
Tell me friend can you ask for anything more
Tell me friend can you ask for anything more

Aronofsky (regi) har lagt an en svært dokumentarisk stil med mye håndholdt kamera, der vi ofte ser skuespillerne bakfra. Vi er flue på veggen når Randy sliter seg fra dør til dør på jakt etter en anstendig jobb, Rourke lunter den store kroppen av gårde og puster som om han lå på dødsleiet – en fantastisk prestasjon som også fikk en meget velfortjent Oscar-nominasjon. Parallellene til Rourkes virkelige liv som stor filmstjerne til fallert bokser er skremmende. Uansett hvor mye han forsøker og strever, så mislykkes han med det meste. I virkeligheten har han kun barna i nabolaget som liksomvenner, der han tilbringer dagen med å spille PlayStation med dem. Jo visst er det en trist historie som fortelles, men Aronofsky gjør det så visst ikke uten humor, menneskelig varme og glimt i øyet. Rourke fremstiller Randys tragiske selvdestuktivitet med glans, han blottlegger seg og gjør tidenes comeback som atleten som må tilbake i ringen – for å leve. En av fjorårets absolutt beste filmer, og en film du garantert vil se igjen og igjen! Seks stjerner!

Billedkvaliteten er noe kornet og blass, men det er med hensikt for å gi filmen den rette stemningen. Lydsporet (DTS-HD) er meget godt. Av bonusmateriell er det musikkvideoen The Wrestler av Bruce Springsteen, samt dokumentarfilm om det virkelige wrestlermiljøet.

These things that have comforted me I drive away (anything more)
This place that is my home I cannot stay (anything more)
My only faith is in the broken bones and bruises I display