Basert på virkelige hendelser kommer vi bak kulissene i de dramatiske konklavene som gav oss de to nålevende pavene.
Verdikamp
Etter at en av de lengstsittende paver i moderne tid, Johannes Paul II, la inn årene (2005) sivet det frem en maktkamp i Vatikanets innerste gemakker. Skulle kirken fornye seg og følge med i tiden, eller skulle man klamre seg fast til fortiden og gamle dogmer?
Etter fire avstemninger valgte flertallet av kardinalene å omfavne fortiden, og den konservative Joseph Ratzinger ble utnevnt til pave Benedikt XVI (Anthony Hopkins). Men, til historien hører det med at kardinalen som fikk nest flest stemmer, argentinske Bergoglio, siden 2013 har regjert over verdens 1,3 milliarder katolikker som pave Frans I (Jonathan Pryce).
Den brasilianske regissøren Fernando Meirelles (The Constant Gardener) tar oss med inn i de innerste kroker i Vatikanstatens mange ganger, i de fiktive møtene mellom den abdiserende og påtroppende paven.
Broget fortid
Pave Benedikt XVI ble sett på som en forsvarer for det eksisterende, en ekte konservativ som nødig ville forandre kirken og dens dogmer for å «henge med i tiden». Han gjeninnførte blant annet mange kirkelige ritualer og kleskoder som var kastet på historiens skraphaug for mange år siden – og han var så bestemt ikke for å ha noen som helt modernisering av kirkens syn på homofili.
Benedikts pavegjerning ble preget av kritikk (nazi-sympatisør?), elendig håndtering av seksuelt misbrukte altergutter, samt massivt økonomisk utroskap fra hans nærmeste medarbeidere. En sykelig og sliten pave abdiserte (som den første på 700 år!) i 2013.
Pave Frans vokste opp i Buenos Aires og er en ektefødt mann av folket, med folkelige interesser (som fotball) og en unik evne til å kommunisere med mannen i gata. Upretensiøs og usnobbete var, og er, han en sterk talsmann for å fornye kirken, ta et oppgjør mot det omfattende misbruket av alterguttene (som hans forgjengere har gjort sitt beste for å dysse ned) og snobbe ned pave-embetet.
Han mente lenge at han var uskikket som pave på grunn av sin kontakt med militærdiktaturet i Argentina på 1960-tallet, der han blant annet ble kritisert for å ha kastet to av sine prester til ulvene.
Filmens nerve ligger i de herlige dialogene mellom Benedikt og Frans, en dialog som oppstår i det Bergoglio søker om å få pensjonere seg, noe Benedikt ønsker å avslå i frykt for at han skal sikte seg inn mot pave-embetet.
De gamle er (fortsatt) eldst!
Anthony Hopkins har en film-CV med imponerende roller på rekke og rad, der han har fått personifisert alt fra gud, konger til helt vanlige mennesker, filantrop, butler og seriemorder. I The Two Popes briljerer han som den litt satte, sære og innadvendte konservative paven; som sakte men sikkert lar seg fascinere av den mer livsglade og joviale argentinske kardinalen; og ser ham i et nytt lys.
Om han er sidrumpet og henger lite med i tiden (populærkulturelle referanser går ham rett over hodet) så har han mengder av selvinnsikt, kunnskap og ironi – samt at han mestrer maktspillet i Vatikanet. Fra å være kardinal Bergoglios fremste motstander omvendes han til hans fremste våpendrager – fordi han har forandret seg, ikke inngått kompromisser.
Meirelles byr på lekkert foto og leken klipping, der vi nærmest sniklytter på de to hellige mennene som fra bak en busk i sommerhagen eller bak en sofa i stuen i residensen i Vatikanet. Mye bruk av håndholdt kamera skaper nærhet og nærmest et dokumentarisk preg. Tidshoppene tilbake i tid gir historien liv og dramaturgi, der de aldrende menn får tid til å reflektere over valg de tok, og kanskje vise en form for anger.
Både Hopkins, og en fremragende Pryce har klare likhetstrekk med de virkelige personene, og det spiller hverandre gode. Innimellom som to litt gretne menn, men som gradvis vinner hverandres respekt og felles forståelse. Her vil det nok komme Oscar-nominasjoner.
For åpenbar agenda
De to mennene vies like mye tid, men filmskaperne har en klar forkjærlighet for den joviale, ydmyke reformatoren Frans – litt for unyansert til at det står til troende.
Fascinasjonen for tangodanseren til tross, det er Benedikt som fremstår som den mest interessante, og komplekse karakteren; og også den av dem som har størst evne til å endre seg og sine (forutinntatte) meninger.
The Two Popes er en film som vil fenge deg om du er interessert i historie, ønsker et innblikk i katolisismens/Vatikanstatens irrganger eller rett og slett er ute etter å bivåne to glimrende skuespillere i den virkelig Gode samtale. Selv når Hopkins ber om noen minutters stillhet lar vi oss fascinere! 5 stjerner.
Fakta:
- Netflix
- Release: 20. desember 2019
- Regi: Fernando Meirelles
- Med: Anthony Hopkins, Jonathan Pryce, Juan Minujín, Luis Gnecco, Cristina Banegas, María Ucedo, Sidney Cole
- Genre: Drama
- Land: UK/Italia
- År: 2019
- Tid: 2:05 t.
- Karakter: 5