Anmeldelse: The Right Stuff, sesong 1

Alle vet at Neil Armstrong var den første mannen på Månen, som sa de bevingede ord: «One small step for man, one giant leap for Mankind», men innen NASA kunne sende en mann til Månen måtte de først bevise at de klarte å få en astronaut ut i verdensrommet – og i live tilbake til Jorden. Det ekstraordinære prosjektet fikk navnet «Mercury».

 

Originalserier

Helt siden Disney+ ble lansert på det nordiske markedet den 15. september har vårt største ankepunkt mot den nye strømmetjenesten vært mangel på nytt originalinnhold.

Av nytt innhold er flaggskipet i tjenesten Star Wars-eposet The Mandalorian, som nettopp lanserte sin andre sesong, men utover den er det få nye originalserier å hoppe i taket over.

The Right Stuff, som tar for seg den (sterkt dramatiserte) sanne historien om de syv opprinnelige astronautene i Mercury-programmet, er blant Disneys mest ambisiøse serier, men innfrir dessverre ikke helt de store forventningene.

Vestlige verdier vs. kommunisme

Romkappløpet mot russerne startet i det stille, der nyopprettede NASA etter hvert begynte å rekruttere testpiloter fra luftforsvaret. Uredde tøffinger som med viten og vilje setter seg opp i eksperimentelle fly og presser de til det ytterste – med på lasset følger egoer større enn Trumps (om det overhodet er mulig?).

I det USSR skjøt opp verdens første satellitt, Sputnik, i 1957, fikk amerikanerne det plutselig travelt. Det ble både et romkappløp for verdensrommets og forskningens skyld, men minst like mye et ideologisk kappløp der Vesten så visst ikke skulle være dårligere enn kommunistene.

Mercury-programmet varte fra 1958-1963, og USA fikk i løpet av den perioden skutt opp seks astronauter i verdensrommet. Kostnadene var astronomiske, og ble mer og mer upopulært både ute blant folket, samt i Det hvite hus.

Når så russerne klarte å skyte opp Jurij Gagarin (april 1961), fikk den amerikanske ledelsen nytt incitament til å eskalere kappløpet. JFK hadde kun sittet som president i knappe tre måneder, og støttet nå helhjertet opp om Mercury-programmet.

Drama for dramaets skyld

Serien er en samproduksjon med Disney-eide National Geographic Channel, men det er en skuffende lite faktafokusert serie, her blir det meste sentrert rundt de syv store egoistene, konflikter dem imellom og deres personlige problemer.

Testpilotene er av natur risikovillige, selvsentrerte og mener selv at de er best i verden. Plaser syv av dem i samme rom, der «premien» er at den fremste vil bli førstemann ut i verdensrommet, og egoene er nødt til å kollidere.

Riktignok landet NASA til slutt på syv astronauter, men hovedpersonene serien igjennom blir Alan Shepard (Jake McDorman) og John Glenn (Patrick J. Adams) – to rake motsetninger.

Glenn er sterkt troende, nærmest avholdsmann, stillferdig og vokter godt om sine familieverdier. Al er den brautende se-på-meg-typen som elsker rampelyset, en drink (eller ti), vakre kvinner (gjerne andre enn sin kone) og skryter av seg selv fra han står opp til han går til sengs. Begge er dog enige om en ting, «jeg vil bli førstemann!».

1960-tallet i sus og dus

Serieskaperne har forbilledlig gjenskapt det relativt sorgfrie 1960-tallet, i gjenkjennende pastellfarger og stadig økende fokus på kjendisdyrkelse.

I det NAS-sjefene registrerer økende motstand blant amerikanerne flest mot det økonomisk galopperende romkappløpet, setter de i gang en genial sjarmoffensiv.

Legendarisk Life Magazine får eksklusiv rett til å følge de syv astronautene, og deres familier, tett – der målet er krystallklart: Få publikum til å elske dem!

For enkelte av astronautene faller pressens fokus og stigende persondyrkelse naturlig, mens andre (som Glenn) gremmes over det. De blir innlosjert på et hotell i nærheten av Cape Canaveral, med svømmebasseng, god mat og tilsynelatende fri bar – for her kommer parasolldrinkene som perler på en snor.

Bortsett fra asketen Glenn, tar de andre rikelig for seg av godene, mye tid vies da også til drikke, festing og damehistorier – mens fruens sitter forsmådd hjemme og aner ugler i mosen.

At forholdet til alkohol blant astronautene helt sikkert var mer liberalt i 1961 enn i 2020 tviler vi ikke ett sekund på, men at man daglig nærmest måtte bæres i seng stiller vi oss mildt sagt tvilende til.

Mer irriterende er det dog at konfliktnivået astronautene (da i særdeleshet Shepard og Glenn) er skrudd til maks. Begge to, på dramaturgiens offeralter, blir for endimensjonale og karikerte. Den ene totalt blottet for empati og konstant brautende, mens den andre skinnhellig og kraftig indignert.

Seriens mest troverdige, og interessante karakter, astronauten Gordon Cooper (Colin O’Donoghue), har et mer «komplekst» privatliv. En person som dessverre drukner litt i konflikten mellom to de alfahannene. O’Donoghue leverer troverdig og solid skuespill, noe vi dessverre ikke kan si om hele ensemblet.

Og, med alle kvinnehistoriene og utroskapen som florere, blir det hele litt kunstig «tildekket» av Disneys familievennlige filter. Her skal ingen støtes – og alle aldersgrupper kunne se serien sammen.

En teknologisk bragd

Til tross for nærmere syv timer med astronautene, plassert midt i en utrolig hendelse i verdenshistorien, som handler om teknologisk bragd, uvanlig pågangsmot, personlig offer og politisk vilje, så får vi skuffende lite fra andre sfærer enn de personlige problemer og konfliktene – som i tillegge er i overkant dramatisert.

Her skulle vi ønsket mer fra storpolitikkens bakrom, ingeniørenes utrolige nyvinninger og de eklatante farene som lå bak en slik nybrottsferd som å sende en mann i en bitteliten «tinnkapsel» ut i verdensrommet.

Romentusiaster, som ser serien i et håp om å få mer spennende bakgrunnsinfo om romkappløpets spede begynnelse, vil nok bli noget skuffet. Her er det mer «skittentøyvask» enn storpolitikk og teknologiske kvantesprang. 4 svake stjerner til et eventyrlig romepos, med helt ok underholdningsverdi, men med et langt større potensial.

Anmeldelsen er basert på hele sesongen, der avslutningsepisoden har premiere på Disney+ i dag.