anmeldelse: The Predator (2018)

Filmen Predator fra 1987, om merkelige aliens som jakter på mennesker, har, noe ufortjent, fått en kultstatus innen filmverdenen. Definitivt godt hjulpet av en inspirerende Arnold Schwarzenegger og en regissør (John McTiernan) med fingerspitzgefühl for actionscener og spenning i blodet.

Vi befinner oss altså 31 år etter opprinnelsesfilmen, og nå er de avskyelige aliens med kakerlakkmunn og rastafletter tilbake på Jorden for å suge ut det beste DNA-et før de overtar hele skiten; det ligger faktisk et lille skjult politisk budskap her, i kritikk av at menneskeheten er i ferd med å kjøre planeten i dass – kan noen vennligst ringe Greenpeace?!

Troppen til den amerikanske elitesoldaten Quinn Boyd (Holbrook) får et heller ugjestmildt sammenstøt med vår «venn» fra det store verdensrommet i den mexicanske jungelen. Quinn er den eneste som overlever, og hæren forsøker å legge lokk på saken ved å sende ham på mentalinstitusjon. «Heldigvis» treffer Quinn på en hel gjeng med «sjarmerende» gærninger i bussen på vei til galehuset, samt wannabe-Ripley, forskeren Casey (Olivia Munn) med uventede kamp- og skyteferdigheter – sammen skal de, og «the-freak-gang» ta rotta på styggedommen fra det ukjente. For å ytterligere krydre historien, har Quinn er fallert ekteskap og en autistisk sønn, et barn han har sendt alien-shit til! Kan det bli mer spennende?!

Dette er en film som kun en mor som elsker sitt mislykkede, deformerte barn kan elske. Filmen har en håpløs komikk som kun appellere til unge tenåringer, problemet er dog at den har så mange grafisk blodige scener at de bare kan glemme å se den.

Det er aldri antydning til spenningsnerve, på dette planet leverte McTiernan et helt annet nivå i 1987-filmen. B-film-entusiaster, derimot, vil finne mye «glede» i pinlig dårlig komikk, idiotiske/irriterende karakterer og et plott som hverken henger sammen eller byr på en dramaturgisk oppbygging. Eneste gleden en cineast kan finne er de mange hentydningene og referansene til originalfilmen. Tross alt, den forsøker dog ikke å fremstå som noe annet enn det den er: Useriøst, kjedelig, møl! 2 lusne stjerner.

I det minst byr 4K-utgivelsen på fortreffelig teknisk kvalitet. Et herlig surroundspor (Dolby Atmos) som gir mye, og presis, lydmoro. Billedkvaliteten er god, selv i alle de mørke scenene. Noen utelatte scener, trailers, stillbilder og fire dokumentarer er hva bonusmaterialet består av.