Anmeldelse: The Old Guard

Den meget dyktige, og allsidige, sør-afrikanske skuespillerinnen Charlize Theron (som vi sist så i solide Bombshell), har flere ganger fått vist frem sine evner som actionheltinne på film.

I blant annet Fast & Furious 8, Æon Flux, Atomic Blonde, og ikke minst, Mad Max: Fury Road har Theron vist at hun er fullt på føyde med mannlige actionhelter. Forhåpningene til den nye Netflix-filmen The Old Guard var dermed store, og de ble ikke mindre av at Gina Prince-Bythewood satt med regien. Det er definitivt ikke Therons skyld til at The Old Guard ikke innfrir, hun kan svinge et sverd, håndtere et våpen og sparke fra seg i nærkamp på en både overbevisende og underholdende måte – da er det langt verre stilt med det usedvanlig søkte (latterlige?) plottet filmen er fundert på.

 

Basert på tegneserien til Greg Rucka og Leandro Fernandez blir vi kjent med krigsheltinnen Andy. Andy (Charlize Theron) er noe så unikt som (tilnærmet) udødelig. Hun har åpenbart vært til stede i alle viktige slag siden Kristus’ tid og alltid kjempet på de godes side gjennom historiens gang. Underveis har hun fanget opp fire andre av «sitt slag», hvorav tre av dem fortsatt kjemper på hennes side.

Du kan skyte dem, stikke kniver i kroppene deres og sparke dem til det hinsidige, men kroppene deres «helbreder» seg selv på mirakuløst vis. Selv et kuleregn fra automatvåpen rister de av seg etter noen minutter.

Etter århundrer uten å oppdage nye tilfeller kommer teamet over marinesoldaten Nile (KiKi Layne). Hun viser seg ikke like lett å overbevise, hverken om udødeligheten eller teamets moralske modus operandi.

I motsatt «side av ringen» blir vi kjent med den lett naive filantropen Copley (Chiwetel «12 Years a Slave» Ejiofor), som er overbevist om at man kan utrydde all sykdom ved å hente ut det unike DNA-et fra de udødelige. Dermed kontakter han en av legemiddelgigantene, ledet av den ikke fullt så filantropiske Merrick (Harry Melling). Det går som det må gå – til Helvete.

Actionscenene er gjennomgående fremragende koreografert og filmet, på sedvanlig tegneserievoldaktig vis. Underholdende og visuelt lekkert; dog, i lengden litt ensformig og langtekkelig. Det er da heller ikke på dette planet hverken Prince-Bythewood eller Theron svikter.

Når selve historien vi serveres blir så outrert, kunstig oppkonstruert og på toppen av det hele danderes med endimensjonale pappfigurer som vi ender opp med å irritere oss over, kollapser mye av filmens premiss og livsrett.

Vi tror ikke et sekund at den åpenbart intelligente og oppegående Copley kan være så infantilt naiv at han, med åpne øyne, går i kompaniskap med Djevelen (Merrick). Når han så ser hvordan han opererer fortsetter han med å levere «varene». Et muligens enda større problem er det at Merrick selv er så latterlig endimensjonal ond og kynisk, uten snev av empati eller medmenneskelighet.

Filmen løftes av glimrende skuespill fra den eneste «normale» karakteren, Nile, som ser på den absurde verden med våre øyne. Hun stiller alle de «dumme» spørsmålene og stiller vigilantene til veggs. Layne er glimrende i rollen, og får frem kompleksiteten i karakteren, samtidig som hun er like god som bekymret familiemedlem og beintøff soldat.

Theron er nok en gang utmerket som actionheltinne, dessverre blir hun påtvunget så mye håpløs dialog og pompøsitet at karakteren som helhet faller noe igjennom. Hennes side kick er mer fornøyelige, ikke minst det sjarmerende homofile paret Joe og Nicky. Den fullstendig uforløste slutten vil vi dog bare forbigå i stillhet.

Alt i alt en tidvis heftig actionfilm som ikke evner å levere noe særlig mer enn et knippe solide actionsekvenser. 3 fullstendig middelmådige stjerner – og definitivt ikke en film for alle.