: The Mummy: Kjedelig mumieorgie

På 1930-tallet bød Universal opp til fest for horror-fansen. Vi kunne se ikoniske Boris Karloff som mumie i The Mummy (1932), Bela Lugosi som Dracula i Dracula (1931), Jack Griffin som Den usynlige mannen i The Invisible Man (1933), Boris Karloff som monsteret i The Bride of Frankenstein (1935) og Lon Chaney Jr. som Ulvemannen i The Wolf Man (1941).

Siden har utallige mumie-filmer sett dagens list, av de mest kjente er serien med Brendan Fraser og Rachel Weisz fra 1999-2008. Nå har Universal satt seg fore å, bokstavelig talt, gjenopplive dette grøsser-universet; der filmene skal ha en rød tråd. Først ut er The Mummy.

Nick Morton (Tom Cruise) befinner seg i nåtidens Irak. Sammen med partneren Vail (Jake Johnson) lever de herrens glade dager som hensynsløse, og nonchalante, gravrøvere. Inntil de ramler over det skjulte gravkammeret til prinsesse Ahmanet (Sofia Boutella) – og helvete bryter løs!

Første timen er relativt velspilt og godt dramatisk oppbygd. Her får vi Tom Cruise som en rappkjeftet og uansvarlig versjon av Indiana Jones, men etter at graven åpnes, forbannelsen slippes løs og hele bøtteballetten forflytter seg til London, går luften ut av ballongen.

Spesialeffektene er vellaget og effektfulle, men de har en tendens til å gro sammen, et inntrykk som forsterkes av den utrolig irriterende hurtige klippingen – muligens for å skjule mangel på substans. Historien er tynn som en suppe uten buljong, og karakterene lite utviklet. Spesielt det påtatt «forholdet» mellom Nick og blonde Jenny (Annabelle Wallis) er søkt, hult, mangler kjemi og særdeles lite troverdig. Den mest juicy rollen har Russell Crowe som Jekyll/Hyde, men selv den er alt for lite utviklet og avspist.

 

Alt i alt en særdeles blodfattig mumie-versjon, som ikke frister til gjensyn. En overraskende lite spennende og humørløs forestilling, spesielt med tanke på at David Koepp en med på manussiden. Da anbefaler vi heller de to første filmene til Fraser/Weisz som, tross alt, oser av sjarm, humor og personlig kjemi. 3 slappe stjerne utdeles til 2017-versjonen.

Til å være en 4K-utgivelse blir vi skuffet over Atmos-lydsporet. Lekkert dandert surroundspor, og klar tale, men i komplekse actionscener gror lydbildet alt for mye samme. Billedkvaliteten er god, men mangler det siste hakket med skarphet og klare farger for å oppnå full score. Det omfattende bonusmaterialet gir oss blant annet et interessant kommentarspor, slettede og utelatte scener, intervjuer og en kikk på spesialeffektene.