Anmeldelse: The Lighthouse

Robert Eggers (The Witch) har skrevet og regissert et intenst drama som utspiller seg på en gold, øde klippeøy utenfor den værharde kysten av New England på 1890-tallet.

Alderdom kolliderer med ungdommelig entusiasme
Den gamle fyrlykten drives av den aldrende grinebiteren av en sjøulk, Thomas Wake (Willem Dafoe). Han kjenner det særegne fyret ut og inn, og har slitt ut mang en fyrlyktassistent når jyplingen Thomas Howard (Robert Pattinson) ankommer øyen.

De to ulike herrer kolliderer umiddelbart, der Wake herser rundt med grønnskollingen og setter ham til alle tenkelige drittjobber, mens han selv kjærlig polerer sin elskede fyrlykt.

Kveldene tilbringes i den trange, stakkarslige dagligstuen, rundt et lite trebord med stusslig mat og mengder med hjemmebrent; det hele mens Wake lirer av seg gamle sjømannsskrøner, vulgariteter og blir stadig mer høyrøstet mens eder og galle skylles ned med lunken sprit.

Drukkenbolt og livsløgner
Howard er den stillferdige, innesluttede typen, som biter tennene sammen i stedet for å opponere mot den haltende, ravende gamlingen. Når fylliken Wake begynner å pirke i fortiden hans er det åpenbart at han er på flukt fra noe, samtidig kan ikke Howard begripe hva det er Wake skjuler i toppen av fyrlykten – og hva hendte egentlig med hans forgjenger?

Etter hvert gir Howard seg hen, forsøker å døyve ensformigheten, støyen, slitet og den stadig mer irriterende Wake med lindrende sprit – noe som kun eskalerer det allerede betente forholdet og mennenes (?) psyke.

Innestengt helvete
Eggers har laget en ufattelig klaustrofobisk og intens film, der dramaet utspiller seg mellom kun to personer fanget i ensomhet, desperasjon og tiltagende galskap. Hvem som er den gale og hvor galskapen kommer fra lar han være et åpent spørsmål.

Stemningen er trykket, usikker og merkelig truende fra første sekund. Det hele er filmet i kornet sort-hvitt, med dunkel belysning og et klippet 4:3-format; et format som nærmest presser de to mennene sammen i den klaustrofobiske billedruten, uten mulighet til å flykte fra hverken hverandre eller fyrets hemmeligheter og diffuse historie.

Kameraføringen er nærgående og suger oss inn i stemningen, det hele mens rommet fylles av en ulende tåkelur, bannskap, måkeskrik og en tiltagende vind og sjøsprøyt.

Skuespill av en annen verden
Dafoe er en av våre definitive favorittkarakterskuespillere, og har imponert oss storveis gang på gang, i filmer som Wild at Heart, Platoon, Antichrist og Den engelske pasienten. En mer versatil skuespiller skal du lete lenge etter, og i The Lighthouse leverer han en av sine sterkeste roller.

Den gamle sjøulken med trebein og flere skrøner enn de syv hav kan bære, har et språk og en fremtoning som får kaptein Ahab til å fremstå som en sindig pinsevenn. Dafoe får frem bitterheten, ensomheten og den bitende gallen i den gamle, furete mannen på en forbilledlig måte, uten antydning til hverken fakter eller overspill.

Robert «Twilight» Pattinson derimot, har ikke akkurat stått øverst på vår skuespillerliste, men her rister han til gangs fortiden av seg og står frem som en kvalitetsskuespiller. Samspillet de to herrer imellom er så intenst, dirrende og som en ristende kruttønne at vi blir sittende på kanten av sofaen i spenning.

Eggers formidler galskapen og irritasjonen mennene imellom på en subtil og troverdig måte, uten spesialeffekter og kreativ klipp/filming, svært nær en dogmefilm.

Handlingen er særdeles sær og filmen ubønnhørlig kompromissløs, noe som garantert ikke vil falle i smak hos alle. Enkelte scener kunne med fordel vært kuttet noe ned, men dette unike grøsset holder mer en nok til 5 gnistrende dramaskrekk-stjerner.