anmeldelse: The Highwaymen

Alt er stort i Texas, det gjelder åpenbart også forbryterne The Lone Star State avler frem.

De første kjendisforbryterne
På begynnelsen av 1930-tallet herjer kjæresteparet Bonnie Elizabeth Parker og Clyde Chestnut Barrow Midtvesten og Sørstatene i USA. Kun 21-22 år gamle, fotogene og myteomspunnet blir de hurtig kjendiser, og nærmest ansett som den reneste Robin Hood i det de raner banker og bensinstasjoner midt under den store depresjonen.

Tragisk nok, hadde Instagram og Snapchat eksistert på den tiden, ville nok Bonnie & Clyde hatt like mange følgere som Kim Kardashian…

Det folk flest elegant overså var at de slaktet ned uskyldige ofre for fote om noen stod i deres vei, det være seg arbeidsfolk eller politimenn. 13 personer, hvorav 9 håndhevere av loven, ble skutt og drept av det unge kjæresteparet, ofte for ikke annen grunn enn én tank bensin.

Romantisert flukt
Det sagnomsuste paret har blitt filmatisert tidligere, mest kjent er Bonnie and Clyde (1967) med Warren Beatty og Faye Dunaway i hovedrollene. En heftig film som fokuserer på kjæresteparet, deres brennende forhold og frenetiske flukt.

Filmen bidro ytterligere til den hodeløse romantiseringen av paret.

Årets Netflix-film har et helt annet utgangspunkt, i det den (tro mot tittelen) fokuserer på lovens menn som jaktet på morderne: The Highwaymen.

I og med at forbryterne krysset delstatsgrenser ble det, relativt nyetablerte, FBI satt på saken. Under sin sterke leder J. Edgar Hoover setter de inn alle ressurser og nymotens teknisk utstyr for å få en slutt på drapsraidene.

Like fullt får man ikke hull på saken innen guvernøren i Texas, Ma Ferguson (en fortreffelig Kathy Bates), noe motvillig, hyrer inn de to pensjonerte Texas Rangers Frank Hamer (Kevin Costner) og Maney Gault (Woody Harrelson).

Roadmovie
Med den tause og analytiske Hamer bak rattet på sin kones nyervervede Ford, bærer partnerne ut på landeveien på jakt etter sporene som kan lede dem til Bonnie & Clyde.

I de mange, og lange sekvensene fra landeveien er Hamer den innesluttete som aldri lar seg distrahere, mens Gault er den lettsindige spilloppmakeren som gjerne setter i gang en trall og kommer med en ironisk kommentar. Samspillet mellom Costner og Harrelson er fortreffelig, og føles naturlig. Det sagt, så må vi innrømme at vi ville blitt underholdt av Costner mens han maler kjøkkenet i en cowboyhatt. Mannen har en naturlig autoritet og pondus som få andre skuespillere.

Gault er den drikkfeldige som lever et tragisk liv, og umiddelbart ser muligheten til en ny begynnelse ved å bli med Hamer på forbryterjakten. Hamer, på sin side, gjør det mer av plikt og ære.

Alle hovedpersonene er basert på ekte personer, hvor mye som er fakta og hvor mye som fiksjon for dramaturgiens skyld, vites ikke, men FBI-etterforskerne fremstilles vel enfoldige og lettlurte, der de nærmest bevisst obstruerer Hamer. Det skaper sårt tiltrengt friksjon i historien, men blir noget påtatt.

Bonnie & Clyde, derimot, ser vi tilnærmet intet til. De har liten tid på skjermen, og da kun som dialogløse skygger. Et uvanlig grep, men her fungerer det usedvanlig godt, og bygger opp rundt deres myteomspunne karakter – er de virkelige, eller kun oppdiktet?

Landskapet som en hovedkarakter
Filmen etterlater ingen tvil om at John Lee Hancock (regi) elsker det golde slettelandskapet i Texas og Oklahoma. Når han så får fotografen (John Schwartzman) til å nærmest tilbe det, blir det mange lekre scener fra det tørre, tøffe landskapet – der mennesket forsvinner i den uendelige horisonten.

Visuelt en innertier, men kombinert med vel mange og lange scener fra bilen, blir tempoet i overkant saktegående. Vi savner litt mer sting og fart i dramaturgiene.

The Highwaymen har blitt en usedvanlig fortyterjaktfilm, som går sine egne veier og fokuserer mer på mellommenneskelige relasjoner enn selve jakten og tettpakkede actionscener. Forbryterjakten serveres i et dvelende, ettertenksomt tempo, der det er samspillet og dialogen Hamer og Gault imellom som er det drivende dramaturgiske element. Vi storkoser oss i deres selskap. 5 svake stjerner.

Billedkvaliteten er fremragende fra Netflix. Et støyfritt bilde, med forbilledlig skarphet samt et velkomponert lydspor, som dog faller litt igjennom i «kompliserte» scener.