anmeldelse: The Greatest Showman

Basert på den fascinerende, sanne, livshistorien til amerikaneren Phineas Taylor Barnum (Hugh «Wolverine» Jackman), blir vi hensatt til skitne, triste New York på midten av 1800-tallet. Barnum har nylig ankommet byen sammen med sin yndige overklassekone, Charity (Michelle Williams). Selv kommer han fra små kår, men vil ikke la klasse stoppe hans drøm.

RAGS TO RICHES
Barnum sliter med å få endene til å møtes, og ender opp med å satse alt på å kjøpe et gammelt, møllspist museum. Her gir han sin spilloppmaker og underholdningsfascinasjon fritt spillerom i det han hyrer inn alle tenkelig merkelige avarter av den menneskelige rase; fra damer med skjegg, til verdens tykkeste mann, dverger og tatoverte menn – nærmest et freakshow i vaudeville-stil. Barnum var en filantrop, nyskaper og foregangsmann innenfor underholdningsbransjen, og uglesett av sosieteten, men etter hvert som han tjente (mye) penger på sitt eksentriske show, kunne de ikke lenger overse ham.

Heri ligger filmens personlige konflikt. Barnum klarer aldri å legge sin ydmykende bakgrunn i fra seg, men må konstant bevise hvor godt det har gått med ham, og higer etter aksepten fra dem han egentlig forakter.

HÅRETE ULV TIL SIRKUSFEST
Jackman er definitivt mest kjent for sin rolle som den hårete Wolverine i X-Men-filmene, men han har spilt i musikaler tidligere (Les Misérables, 2012) og har en lang musikalkarriere fra teateret bak seg – noe som til gangs kommer til syne i The Greatest Showman, sang, koreografi og dans sitter som et skudd. Ikke minst går hans sjarm og entusiasme som hånd i hanske med den eksentriske karakteren som bobler over av positivitet og pågangsmot.

Filmens store hake er dog plottet og den tynne, forutsigbare handlingen. Vi skraper kun i overflaten av den komplekse personen, og moralen er at så lenge du jobber mot det du tror på, er god og snill, så vil det gå deg godt.

Barnum blir for polert, vi aner ikke noe til hans virkelige menneskelighet før nærmere halvveis inn i filmen, i det suksessen er i ferd med å gå ham til hodet, og han plutselig ikke lenger vil vite av sin brogete gjeng med «freaks».

SVENSK «FORUNDRINGSPAKKE»
Hovmod står for fall, hevdes det – så også med Barnum. Han blir aldri fornøyd, vil alltid nå lenger og møtet med Dronning Victoria trigger ham ytterligere til å satse. Han pantsetter alt han har og satser på en storslagen turné med den «svenske nattergalen» Jenny Lind (Rebecca Ferguson, Mission: Impossible – Rogue Nation).

Smekre frøken Lind blender ham med sin stemme og ynde, men kaster samtidig fremtiden hans ut på dypt vann.

 

FRYD FOR ØYET
Tynn, enkel og forutsigbar historie til tross, The Greatest Showman en gjennomført fryd for øyet! Den eksperimentelle koreografien (godt hjulpet av CGI) sitter som et skudd, og kamera bringer oss midt i smørøyet av dansen og sangen. All kudos til Michael Gracey (regi) og Seamus McGarvey (foto). Koreografien sitter som støpt, og flere av sangene har en fare for å feste seg i hjernebarken, men de er noget for like og glir litt over i hverandre.

New York, midt under den store innvandringsbølgen fra Europa, er lekkert gjenskapt, der mange av scenene nærmest har et eventyraktig og kunstig slør over seg, noe som kler filmen; som (i motsetning til La La Land) er pakket inn i «klassisk» musikaldrakt.

Den enkle, overflatiske historien trekker ned, og vi kan ikke forstå (bortsett fra at han kan danse) hvorfor Zac Efron har fått en så stor rolle. Samtidig ser vi skuffende lite til dyktige Michelle Williams. Samtidig føles filmen for kort, plutselig får man det travelt og haster avgårde. Den komplekse historien hadde passet bedre til en film på 2 til 2:15 timer.

En relativt middelmådig historie (det er så visst ingen Moulin Rouge) løftes mange hakk som følge av Jackmans overbevisende, og smittende, skuespill. Det, samt den visuelle festen og fengende sanger sikrer The Greatest Showman 4 solide stjerner. Byr på stor underholdningsverdi, og, liker du musikaler vil du elske den.

 

TEKNISK SIKKERSTIKK
Filmen utgis i 4K UHD BD, og her svikter den på ingen parameter! Billedkvaliteten er like blendende som Barnums glorete sirkusverden, der farger spraker imot oss og absolutt ingen detaljer forsvinner, selv ikke i de mørkeste scener. En musikal er, naturlig nok, fullpakket av musikk, og lydsporet (Dolby Atmos) får det til å riste i subwooferen, samtidig som talen fremstår like klar og tydelig som om Jackman hadde stått inntil oss og hvisket oss i øret. Enestående!

Det omfattende ekstramaterialet gir oss blant annet filme på Blu-ray, kommentarspor, trailers, intervjuer med skuespillerne og regissør, sing-along og, over én time dedikert til alle sangnumrene.