Anmeldelse: The Crown, sesong 3

Netflix’ dyreste TV-serie, om livet og virket til den britiske kongefamilien er kommet til sin tredje sesong. At serien er dyr i produksjon vises til gangs, her er det ikke spart på noe; også når det kommer til skuespillerne er det plukket fra øverste hylle.

Nye fjes
Apropos skuespillere. Det har fra første stund vært klart at serien skulle bytte ut hovedrollene i sesong 3 og 5, og selv om man har blitt vant med Claire Foys strålende tolkning av dronning Elisabeth II, så står ikke Olivia Colmans noe tilbake. I tillegg ligner hun enda mer på den virkelige Elisabeth. Colman gjør rollen til sin egen, og gir oss en formidabel, enda mer jordnær og personlig, tolkning av en høyst levende person.

Serieskaperne tar et elegant grep i det man presenterer Colman i første episode, i en mer voksen og moden utgave av dronningen, i det Herrens år 1964.

Colman er for øvrig slettes ingen novise innen rojale roller, vi så henne senest som hysterisk dronning Anne i fabelaktige The Favourite, en rolle hun vel fortjent ble premiert med Oscar for; i 2012 spilte hun selveste dronningmoren (Hyde Park on Hudson).

https://www.youtube.com/watch?v=vLXYfgpqb8A

Castingansvarlig har gjennomgående gjort en enestående jobb med å finne skuespillere som har klare likhetstrekk med de virkelige personene, med et lite unntak av Helena Bonham Carter som den voksne prinsesse Margaret; her aner vi at stjernefaktoren har veid tyngst. Hennes versjon av Margaret står langt ifra Vanessa Kirby, og blir faktisk litt for enkel og karikert.

Inn fra sidelinjen kommer selveste Charles («Tywin Lannister») Dance, som prins Charles’ onkel, Lord Mountbatten. En mann som er vant til å få det som han vil og ikke lar seg pille ved nesen; en perfekt person til å bedrive renkespill, komplott og bedrag. Et diabolsk lyspunkt!

Episodene i tredjesesongen står mer på egne ben, som frittstående fortellinger fra det sære livet til de rojale britene. En familie som insisterer på at de er helt «vanlige» briter, noe som vel er så langt unna sannheten som mulig, men som de, ironisk nok, ikke selv ser fra sin tilværelse i krystallboblen. Det går så langt at Philip trommer sammen et TV-team for å lage en dokumentar som skal overbevise briter flest hvor normale Windsor-familien er…

Annenfiolin og bitterhet
Mye tid vies til det vanskelige forholdet mellom søstrene Elisabeth og den fire år yngre Margaret. Den ene sprudlende, euforisk og utadvendt, mens storesøsteren er pedantisk, har stålkontroll og er innadvendt, samt følelsesmessig avstumpet. Mens Margaret stortrives i rampelyset og pressens blitzregn, vil dronningen helst holde seg i kulissene og pusle med hestene sine.

Her fremstilles det som om hun som virkelig ikke ønsket å bli dronning ble det, mens hun som ville elsket dronningrollen ble «dømt» til evig tid å stille i andre linje. Et liv preget av bitterhet og sårhet, som igjen ledet til fyll, fest og personlige tragedier.

En annen med en klar annenfiolinrolle, er hertugen av Edinburgh, dronninggemalen Philip. Den tidligere så viltre playboyen har nå fått rast ifra seg, og inntatt en mer moden rolle – men fortsatt nages han av å bli «av-maskulinisert» som dronningens «veskebærer». Denne sesongen blir han nærmest menneskeliggjort. En kompleks person, flott, og overbevisende, portrettert av Tobias Menzies. Dronningparets datter, Anne (Erin Doherty), er denne sesongens friske og frekke pust.

Tredjemann, som tilsynelatende er pålagt et evigvarende limbo i rollen mellom kronprins og blivende konge, er forknytte prins Charles. Lite til stede i de foregående sesonger, men her trer den unge Charles (Josh O’Connor) frem i en rolle som nok vil gi folk flest et litt annet, mer nyansert, inntrykk av ham. I unge år kuet av sin patriarkalske fra og kalde mor, men hjemmefra får han forsøke å stå på egne ben, samt treffe sin livs store kjærlighet, Camilla (Emerald Fennell) – en torn i øyet for den forstokkede, erkekonservative kongefamilien.

Innenriks og innomhus
Generelt er tredjesesongen mer fokusert på hjemmebane enn de foregående, med unntak av militærkupp i Hellas og Margarets reise til USA, inkludert et herlig outrert nachspiel med LBJ i Det hvite hus, så foregår det mest rundt det hjemlige hverdagslivet til kongefamilien.

Ny statsminister er sosialisten (!) Harold Wilson (Jason Watkins), som etterhvert vinner den skeptiske dronningens gunst. En ny regjering som må styre Storbritannia i en brytningstid med vaklende økonomi, et anstrengt forhold til EEC, langvarig gruvestreik og et oversjøisk imperium som sakte men sikkert forvitrer. En utvikling som gir gjenklang til dagens Brexit-debatt, der (enkelte) briter klynger seg fast til en forgangen tid som stormakt.

Dronningen driver slottet, institusjonen og familien som en stor bedrift, uanfektet av samtiden og historiens gang. Som alle vet er det ikke rom for følelser og empati i businessverden, mantra er effektivitet, klare mål og en definert rollefordeling. Egenskaper hun behersker til fingerspissene, der hun også er brutalt ærlig klar over egne styrker og svakheter.

Historisk reise
The Crown er på sitt beste når den makter å kombinere historier fra den rojale familie med viktige historiske hendelser. For politisk- og historieinteressert er serien et lite funn, der vi får et unikt (dog dramatisert) innblikk i det fascinerende samspillet mellom Downing Street og Buckingham Palace. Statsministere kommer og går, mens dronningen gir den ene etter andre audiens, lytter, gir råd og stiller seg nøytral i partipolitiske saker. Fredagstreffet med regenten blir en slags terapitime for den sittende statsminister.

Serien er en reise i vår nære historie, og tar for seg viktige hendelser. Hendelser som blant annet gruvetragedien som rammet den lille sørwalisiske småbyen Aberfan. I en meget sterk episode, der dronningen, tradisjonen tro, holder avstand til folket og heller ikke viser empati og følelser – til tross for 116 døde skolebarn.

Samtidig er det et tankekors hva denne sterkt politiske, og historie fokuserte serien velger å ikke ta med. Vi beveger oss inn i 1970-tallet, men den eskalerende konflikten i Nord-Irland er ikke engang nevnt.

Fakta vs. fiksjon
Det store ankepunktet som kan rettes mot Peter Morgan & Co (serieskaperne) er hvor mye kunstnerisk frihet de har tatt under utarbeidelse av plott og manus. For, om man som seer tolker The Crown som en ren dokumentar, da tar man grovt feil. Her er det dramatisert og spekulert, samt spunnet videre på relativt begrensede fakta over en lav sko – noe som gir flott TV-drama, men altså, ingen dokumentarisk faktaserie per se, selv om den er basert på fakta.

The Crown er en virkelig storslagen serie som omhandler folk som, forsøksvis, skinner som juveler, men tidvis kan den blitt litt for langdryg, trå vannet og nærmest fremstå konvensjonell (som sin hovedkarakter) i sin tilnærming til stoffet og dramaturgisk utvikling. Hovedinntrykket vi sitter igjennom med er medynk for en familie som er blitt tvunget inn i disse bisarre rollene, konstant i det offentlige rampelyset og kritisert. Serien er i seg selv en ambassadør for å legge ned hele monarkiet – slipp dem fri!

The Crown makter balansegangen med å gi oss kunnskap og innblikk i vår nære fortid, samtidig som den gir unik innsikt i en lukket familie (som vi alle har et forhold til) og dens problemer, utfordringer og seire; både på det sterkt personlig plan, men også som «voktere» av nasjonen Storbritannia.

På mange måter er tredjesesongen en transportetappe, men hvilken etappe. 5 stjerner til en usedvanlig serie, spekket med glimrende skuespill, fascinerende drama og topp teknisk kvalitet (ikke minst lekkert foto og klipp) i alle ledd.

Netflix leverer et imponerende detaljert og fyldig surroundspor, samt en flott billedkvalitet, som dessverre mangler litt punch i fargene og gir enkelte scener med svake sortnivåer. Anmeldelsen er basert på samtlige 10 episoder. Hele sesong 3 kan strømmes fra og med den 17. november.