anmeldelse: The Commuter

Det er en relativt stor fare for en skuespiller å havne i bås. Etter at irske Liam Neeson spilte i den ene store dramaproduksjonen etter den andre fikk han, etter suksessen med Taken, plutselig en ny karriere som litt gammelmodig actionhelt. En genre han nærmest har blitt stuck i siden.

For all del, vi har ofte latt oss godt underholde av Neeson som solid actionhelt, den litt småtraust men hardtslående mannen-fra-gaten som tippes over kanten om noen kødder med familien hans.

Etter tre runder med Taken, tok han seg jammen en tur opp i 38.000 fots høyde for å rydde opp der også (Non-Stop). Skal han følge i John Candys fotspor (Planes, Trains & Automobiles) så får vi vel se ham i en bil i neste film…

Ekspolitimannen Michael (Neeson) har i 10 år jobbet som forsikringsselger i et gigantfirma på Manhattan. Etter en ny runde med nedskjæringer får han uventet sparken. Samme dag treffer han på en mystisk kvinne (Vera Farmiga) på pendlertoget hjem til New York-forstaden.

Hun tilbyr ham 100.000,- dollar om han finner en ukjent person på toget, og merker vedkommendes bagasje. Merkelig nok påtar han seg oppgaven, deretter øker forventningene og presset eskalerer.

For Michael må, i reneste Agatha Christie-stil, eliminere ut hvem som kan være personen de jakter på. Nærmest hele filmen foregår inne i (de overdrevet slitne) togvognene, hvor han stilles overfor moralske dilemmaer, og etterhvert blir like grisebanket som John McClane ble i Die Hard 2.

Dessverre er hele plottet, og gjennomføringen, alt for kunstig og oppkonstruert. Vi tror ikke på handlingen, ei heller på de søkte personene og de «finurlige» villedende sporene. Spesielt avslutningen er kritisk dårlig og henger overhodet ikke på greip. Under sterk tvil strekker vi oss til 3 svake stjerner. Se heller Runaway Train, evt. Speed.

Billedkvaliteten er overraskende grovkornet, matt og preget av støy. Lydsporet (Dolby Atmos) derimot imponerer.