Anmeldelse: Teheran, sesong 1

Vi kan ikke akkurat si at det bugner over av originalinnhold på den (relativt) nye strømmetjenesten Apple TV+, men det er en del bra blant det som faktisk er tilgjengelig; og i fremste rekke finner vi en israelsk spionserie.

At israelerne er blant verdens fremste på etterretning og spionasje er viden kjent, en så sentral del av landets identitet og samfunnsliv har de også på vellykket vis maktet å overføre til TV-formatet; med serier som Hatufim/Prisoners of War (den originale Homeland), Fauda og nå Teheran.

 

Bak fiendens leir

Vi hopper rett inn i den evig betente konflikten mellom erkefiendene Iran og Israel. Israelsk etterretning (Mossad) klarer å omdirigere et jordansk fly til å nødlande i Teheran, og dermed få plassert en av sine spioner, Tamara Rabinyan (Niv Sultan), bak fiendens mur.

Tamara har én oppgave, hacke seg inn i det nasjonale strømnettet slik at antiluftvernskytset settes ut av spill, og derav gi israelske F-35I jagerfly fritt leide til å bombe iranske militærinstallasjoner.

I den virkelig verden, som på film, er det sjelden alt går eksakt etter boken.

Den opprinnelige planen ender i kaos, drap og den iranske etterretningstjenesten på nakken til Tamara, i tillegg stoler hun ikke lenger på sine egne. Gode råd blir dyre for hvordan komme seg ut av det lukkede, og statskontrollerte, landet.

En konflikt med to sider – og et korrumpert prestestyre i midten

Manusforfatter er Moshe Zoder, som tidligere blant annet har skrevet manus til thrilleren Fauda, med søkelys på den israelskpalestinske konflikten. Teheran er både skrevet og produsert av israelere, men forsøker å se konflikten fra begge sider.

Riktignok kaller iranerne israelerne konsekvent for sionister og «den lille Satan» («den store Satan» er, forstås, USA), men iranske flyktninger omtaler landet og folket i pene ordelag; dog fremhever de at landet falt i grus etter Khomeinis revolusjon.

Det er da også det erkekonservative, og brutale, iranske presteregimet som får gjennomgå, i det fokuset rettes på de unge opposisjonelle i landet som er lei av sensur, tyranni og undertrykking. Tamara allierer seg med den hackeren Milad, en jypling som fører henne bak lyset gang på gang.

Klassisk etterretning

I Teheran er det ikke det glamorøse jet set-spionlivet så ofte portrettert i filmer som James Bond vi får se, men møysommelig etterretningsarbeid, med lange timers venting, nitidig planlegging, lokal rekruttering, smålugubre forhold og et stort team som backer spionene på bakken. Ikke helt ulikt Homeland – men adskillig mer realistisk. Tenk mer Homeland, sesong 1.

Tamaras fremste motstander blir den formidable etterretningssjefen for Revolusjonsgarden, Faraz Kamali (en glimrende Shaun Toub, som også hadde en rolle i Homeland, sesong 6). Faraz er et vaskekte barn av revolusjonen, med klokketro på presteregimet og lojal ut til fingerspissene. Han fatter raskt mistanke til at de har fått en Mossad-agent midt i hovedstaden, og, som en pitbull, slipper han ikke taket før byttet er fanget/eliminert.

Men Faraz er en herlig kompleks og troverdig person, med varme følelser for sin kone, familie og fedreland. Han kommer ut av balanse når Fruen synger for ham, og er villig til å krysse grenser og gråsoner for familiens beste. Han kan gå rett fra et forhørsrom, der han har rundjult en fange, til å omfavne sin kone.

Toub spiller ham med en utrolig intensitet og fabelaktig innlevelse, en person vi får frysninger på ryggen av.

Også Niv Sultan imponerer i hovedrollen som agenten kastet til ulvene, med et tvilsomt sikkerhetsnett.

For enkelt

Teheran begynner vanvittig bra, med en spenningskurve og intensitet som er til å ta og føle på. Vi blir sittende ytterst på stolen i det Tamara bryter seg inn hos elektrisitetsverket og under flukten, men midtveis ut i sesongen tipper balansen litt.

Etter møte med hackeren blir hun plutselig tidvis både uprofesjonell og foretar lite realistiske valg. For eksempel gir hennes tilstedeværelse på en demonstrasjon midt i sentrum, omgitt av lokalt sikkerhetspoliti, ingen mening; ei heller Milads gjentatte svik matcher hennes sterke karakter og profesjonelle fremtoning.

Tamara er blant Mossads elite og skal handle deretter, noe hun midtveis i jakten ikke gjør. Det sagt, så henter serien seg inn igjen mot slutten, og får ny nerve når begge leire eklatant tråkker over privatlivets grenser i kampen om etterretningsmessig «seire».

Utmerket

Zoder har skrevet et komplekst manus, der de intrikate planene og karakterene (og deres dobbeltspill) av kjøtt og blod avsløres lag for lag, som man skreller en løk. At man har plassert handlingen til vår tids politiske kruttønne gir den et ekstra lag av realisme, autentisitet – og aktualitet

Ikke like elegant og sober som The Spy, men så absolutt (sammen med Le Bureau) en av de siste års aller beste, mest spennende og troverdige spionserier. 5 utmerkede stjerner.

Siste episode av sesong 1 vil bli tilgjengelig på Apple TV+ fra fredag den 30. oktober.