Anmeldelse: Sweet Magnolias, sesong 1

På topplisten hos Netflix denne uken ligger nykommeren Sweet Magnolias, basert på romanene til Sherryl Woods. Med et åpent sinn gav vi den en sjanse, men til tross for flere «formildende» elementer blir dette for mye av Frustrerte fruer møter klassisk high school-drama.

I den sjarmerende, arketypiske, sørstatsbyen Serenity («sinnsro»!), ikke så langt fra storbyen Charleston, lever småbyfolket sine relativt bekymringsløse liv. Her er det ikke antydninger til rasekonflikt, kriminalitet vold eller politisk diskurs. Alt sentreres rundt familieverdier og det hverdagslige, som kjærlighet, skilsmisser, «vanskelige» tenåringer og hvem som skal toppe baseball-laget.

 

Maddie (JoAnna Garcia Swisher) er i ferd med å skilles fra den egoistiske og følelsesmessig avstumpede legen, som oppskriftsmessig nok har gått til sengs med assistenten. Kontrollfriken og perfeksjonisten Dana Sue (Brooke Elliott) forsøker å holde hjulene i gang på sin lokale restaurant, samtidig som hun gang på gang bommer på valg av livsledsager og har en opposisjonell datter. Den mest vellykkede av venninnene er advokaten Helen (Heather Headley), som har alt (unntatt mann og barn) på stell.

Sammen kjøper gjengen et av byens flotteste herskapshus og gjør det om til et lekkert spa. Litt økonomisk begrunnet men kanskje mest for å være samme, samt gi noe tilbake til den kjære småbyen. Idealister må vite.

Inn på banen kommer hunken Cal, som i tillegg til å pumpe jern også trener det lokale småguttelaget i baseball. Stakkars bedratte, og oversette Maddie, hun faller som en kåt tenåring for den karikerte, too-good-to-be-true, Cal, mens eksen sliter med en småfurten, storforlangende og gravid (!) elskerinne.

Det hele er sukkersøtt og klisjéaktig med stereotypisk karakterer og en særdeles forutsigbar handling, og ALT kan løses over et glass Margarita (noe damene konsumerer mengder av); litt som en kioskroman for frustrerte husmødre som gjerne vil drømme seg bort fra den dølle husbonden som sitter i sofaen med ølmage og ser champions league. Det hele akkompagnert av lekkert foto av blomstrende magnoliaer, velstelte forstedshager, frityrstekt mat og tekkelige kirkebesøk.

Det sagt, så hverken utgir eller forsøker Sweet Magnolias å være noe mer en akkurat det, en litt småsjarmerende, feelgood, guilty pleasure. Den er ment å være «sweet», friksjonsfri og overdrevet lettfordøyelig – og kanskje er det akkurat det vi trenger mer av i disse ekstraordinære korona-tider?

Og det skal sies, de tre hovedrollene leverer alle solide rolleprestasjoner, i særskilt grad Heather Headley er superb. Serien er faktisk mest vellykket, og interessant i utbroderingen av relasjonen mellom tenåringsbarn og mødre som sliter med å forstå dem, samt fraværende fedre. Tenåringen er langt mer troverdige, og «ekte», enn sitt opphav. Verdt en titt, men du verden så sukkerspinn klisjéaktig og særdeles lett forglemmelig. 3 stjerner.

Har du en stor interesse for de pittoreske, matglade, blomstrende Sørstatene? Da vil vi heller anbefale den bitter-komiske, og übersjarmerende, Stekte grønne tomater, eller, for mer sosialrealisme, få med deg TV-serien Treme.