: Sucker Punch

«Det var en mørk og stormfull aften”: Baby Dolls mor ligger for døden og testamenterer hele formuen til sine to døtre – noe som ikke akkurat får opp humøret til deres pedofile stefar. Akkompagnert av Eurytmics’ Sweet Dreams bivåner vi stefaren i det han skal til å forgripe seg på Baby Dolls’ søster, hun griper inn og, ved et uhell, skyter sin søster. Til sinnssykehuset med time for lobotomering bærer det. Scenen er satt for Sucker Punch!

Babdy Doll rømmer inn i en drømme-/fantasiverden når hun ankommer sinnssykehuset, der hun blir venner med Sweat Pea, Blondie, Rocket og Amber. I fengselets ”teatersal” er det psykiateren Dr. Vera Gorski (Carla Gugino) som styrer, i sterk opposisjon til den sadistiske bestyreren Blue. Asylet går i Baby Dolls verden fra galehus til et slags bordell i Moulin Rouge stil. Her planlegger femkløveret flukten mens de øver på cabaretshowet.

Som i sine tidligere filmer har Snyder lagt stor vekt på settingen, kulisser og rekvisitter. Her er det slitent amerikansk mentalsykehus fra 1960-tallet ned til minste detalj. Når det kommer til selve actionsekvensene er det som å gå inn i en spektakulær spillverden. Ikke minst er volden og skytingen som hentet rett ut i fra et svært avansert dataspill, men også målet med actionscenene, som er å samle forskjellige objekter de trenger til flukten, er som tatt rett ut av læreboken til dataspill.

Filmen kan lett avfeies som hjernedød action-orgie uten hverken mål eller mening, men det er å gjøre Snyder urett. Grepet med at jentene i drømmesekvensene er ute i action under Baby Dolls dansenummer er meget vellykket, der vi går fra heftig cabaretdans til velkoreografert voldsballett – med piruetter! I tillegg kan filmen anklages for å være sexistisk med et femkløver av unge, veldreide kvinner som går i sexy undertøy eller minimalistisk kamputrustning som fremhever formene. Men, tvert i mot, Sucker Punch er girl power så det holder! Det er de som er de intelligente, de er de som vinner i enhver kamp og de er de som til syvende og sist (dog med noen unntak) sitter igjen som seierherrene i det teppes trekkes for.

Snyder gir oss alt fra velkoreografert voldsballett med nazizombier i skyttergraven, som til og med menig Ryan ville vært stolt av, til middelaldersk drageangrep i en storslagen borg med orker som tatt ut i fra Ringenes Herre, til kamp mot giganter i Østens rike og intenst skytedrama mot roboter á la I, Robot på et runaway train ute i verdensrommet. Det hele med Scott Glenn som den vise mannen med velmente råd og kampoppdrag. Det skorter med andre ord ikke på fantasien, derimot skorter det i vesentlig grad på å gi hver av de forskjellige actionsekvensene særpreg. De blir i handling og utførelse alt for like, og til slutt blir du sittende å vente på at de skal ta slutt, slik at filmen kan komme seg videre. Når det meste etter hvert fremstår som fantasi og en sammenhengende rekke velkoreograferte musikkvideoer, så mister vi også kontakten med det menneskelige aspektet og interessen for karakterene. Vi bryr oss ikke nok om hvordan de går med dem i og med at de kun fremstår som spektakulære animerte karakterer. Når det er sagt, så er det nok å la seg imponere av her, men Snyder burde hatt mer fokus på innhold fremfor innpakning! Fire stjerner.

Lydkvaliteten (dts-HD) er simpelthen utsøkt, i de heftigste kampscenene rister hele rommet, like fullt er dialogen helt klar og tydelig – utsøkt moro for hjemmekinoen! Billedkvalitetetn er også meget bra, men noe vel grovkornet i enkelte mørke scener; men svært spreke farger og god kontrast. Snyder gir oss dessverre et avspist bonusmateriale med kun fire animerte korthistorier om våre heltinner samt en minidokumentar om det heftige soundtracket. Her lukter vi en special editon lang vei!

Tor Aavatsmark