anmeldelse: Stranger Things, sesong 3

Den arketypiske amerikanske småbyen Hawkins, Indiana har over flere år blitt utsatt for uforklarlige hendelser, der barn har forsvunnet, byen har blitt gjennomboret som en sveitserost med skumle huleganger, og mørkets krefter lurer bak i en parallell verden.

Nostalgisk tripp
Satt til midten av 1980-tallet byr serien på en mengde herlige referanser fra det kitschy tiåret. Med bokstavelig talt hårete frisyrer, glorete, posete klær, Walkman, skateboard og lettbent popmusikk.

I en herlig miks/homage av Steven Spielberg og Stephen King tar serien oss med på en nostalgisk tidsreise, der vi blir kjent med de fire nerdene Will (Noah Schnapp), Mike (Finn Wolfhard), Dustin (Gaten Matarazzo) og Lucas (Caleb McLaughlin). Den sammensveisede guttegjengen har etter hvert blitt utvidet med feminine tilskudd, i form av mystiske Ell (Millie B. Brown), med overnaturlige evner, og Max (Sadie Sink), søsteren til byens klyse Billy.

Året er 1985 og topplistene herjes av Madonna, Wham! og Dire Straits. Coca-Cola lanserer sin famøse New Coke, Ronald Reagan styrer Det hvite hus og den kalde krigen er iskald. Og under jordoverflaten, i byens rottebefengte kjellere og bakgater lurer fortsatt Mørket!

Duffer-brødrene stjeler hemningsløst fra klassiske filmreferanser, noe de da heller ikke forsøker å skjule – Stranger Things er deres hyllest til nettopp disse filmene. Ironisk nok er brødreparet født i 1984, så noe særlig av 1980-tallet kan de ikke ha fått med seg.

https://www.youtube.com/watch?v=YEG3bmU_WaI

Fremmede makter
I tidsriktig kald krig-stil kommer kommunistene på banen i denne sesongen. Er det de som står bak uhyret som hjemsøker Hawkins og byens godtroende, stakkarslige småbyinnbyggere?

Det synes at det er to år siden vi sist besøkte Hawkins. Liten tvil om at hovedkarakterene har vokst siden sist, og da er det ikke bare i høyden vi snakker om. Nå som hormonene bobler i blodet har det annet kjønn kommet øverst på dagsordenen; og det hjelper ikke hvor enn insisterende Will er på å holde fast i barndommens trygge favn, med uskyldig brettspill i kjellerstuen, når de andre bare vil kline med kjærestene sine.

Apropos kjærester, så har byens lett beduggede politisjef, den joviale Hopper (David Harbour) store problemer med at El tilbringer størsteparten av dagen sugd fast til Mikes munn. Samtidig kurtiserer han, den lettere forvirrede, alenemoren Joyce (Winona Ryder).

Max’ bror har overtatt rollen fra Steve, som byens ufordragelige drittsekk, mens den alltid positive Dustin har lagt sin elsk på Suzie, et avstandsforhold med en jente som er smart som en nerd, men også penere en Phoebe Cates – om hun da i det hele tatt eksisterer…

For repeterende
Idétørken begynte å vise seg allerede i andre sesong, men nå er den blitt vel fremskridende. Persongalleriet er stort sett det samme, byen er uforandret og, hva verre er, seriens røde tråd og hovedplott, er fortsatt den skumle, edderkopplignende mørke kraften.

Stranger Things sterkeste kort er fortsatt vennegjengen, deres særegenheter, dynamikk og sjarm. Og, ikke minst, deres hverdagslige problemer, utfordringer og følelser. Som 15-åringer har dynamikken utviklet og forandret seg, noe som mange tenåringer (og tenåringsforeldre) kan nikke gjenkjennende til. Replikkene er velformulerte, smarte og humoristiske – og mange av scenen er riktig så morsomme.

I forrige sesong var det amerikansk militære og lyssky menn i labfrakker som var fienden, nå er det kommunistene og skumle menn med maskingevær som har bygget et gigantisk kjøpesenter i byens midte. Likefullt føles det litt for ofte som vi ser på en reprise. Riktignok har karakterene vokst og utviklet seg, men faren som truer dem, og sementerer samholdet, er stort sett mer av det samme. Sesong 3 bærer altfor lite preg av evolusjon. Vi skulle også ønsket oss en utvikling og utvidelse av persongalleriet.

Barn av det utskjelte ’80-tallet vil i Stranger Things finne mye godsaker, morsomme og nostalgiske referanser, og guttegjengen gjør definitivt sitt beste for å underholde oss nok en gang, i en flott genremiks av grøss og ungdomsdrama. Likte du første- og andresesong av denne nostalgitrippen vil du helt sikkert ikke bli skuffet over sesong 3. Det sagt, så vil den nok heller ikke tiltrekke seg noen nye seere. 4 stjerner.

Teknisk innfrir Netflix
Teknisk byr Netflix på fremragende strømmekvalitet. Surroundsporet er detaljert, fyldig og komplekst. Billedkvaliteten er gjennomgående god, med topp skarphet og naturlige farger, men lysstyrken er skrudd for lavt.

Anmeldelsen er basert på sesongens 4 første (av 8) episoder. Hele sesong 3 kan strømmes fra den 4. juli.