Anmeldelse: Spider-Man: Far from Home

Det er bare å fastslå en gang for alle, Spider-Man er den mest vellykkede rebooten av en franchise, og Tom Holland er udiskutabelt den beste skuespilleren som har ikledd seg den tettsittende, røde trikoten.

Med Spider-Man: Far from Home starter Disney på et nytt kapittel i Marvel-sagaen. Etter den spektakulære Endgame tidligere i år, der flertallet av Jordens befolkning hadde forsvunnet i løse luften, og flere av superheltene sa takk for seg, er vi nå inne i en ny æra. Menneskene er tilbake fra «blippet», fem år senere, men like unge som da de forsvant. Jorden skal nå, tilsynelatende, være et trygt sted, og klassen til Peter Parker (Holland) skal på en historietur til Europa – der han aner fred og ingen fare…

Skyskraperjungelen på Manhattan har alltid vært Spider-Mans hjemmebane, det er derfor et friskt pust å se ham forsøke å hindre knusing av pittoreske Rialtobroen i Venezia, Tower Bridge i London og gamlebyen i Praha; alt for å bekjempe de fem elementene, godt hjulpet av nykommeren Mysterio (Jake Gyllenhaal).

Holland er et funn som den usikre, lett keitete tenåringen som blir overveldet av sine superkrefter og star struck når han møter andre superhelter. 16-åringen føler seg overhodet ikke klar for oppgaven, og vil helst få tid til å kurtisere MJ (Zendaya) under klasseturen Europa rundt. En karakter fullt og helt i Stan Lees ånd.

Det befriende med filmen er at skaperne bak har såpass mye selvinnsikt at de har baller nok til å ironisere over sin egen pompøse genre, superheltfilmer. Ikke minst når Mysterio holder en inspirerende tale avkler han alle de søkte latterligheten, vulgære draktene og overdrivelsene i sitt eget filmunivers. Spot on!

Dialogen er morsom og leken, i en grad som til dels kan minne om en high school-film, med sleivete, ironiserende humor, men med dypere karakterer. Det hele begynner ganske så ordinært, men tar halvveis ut en smart vending som puster nytt liv i en forslitt genre. Actionscenene er, selvsagt, storslagne og imponerende, men de varer ikke «uendelig» i en kjedelig, utmattende kamp det gode mot det onde. Kjemien mellom Holland og Zendaya er upåklagelig, på grensen til søt, mens vi får et kobbel av sterke biroller fra Jon Favreau, Samuel L. Jackson og Marisa Tomei.

Ikke direkte nyskapende, og med et plott fullt av hull, like fullt, definitivt den morsomste, og mest ektefølte, superheltfilmen siden Iron Man (2008). 4 særdeles solide stjerner til vår klebrige hverdagshelt, som vi gjerne ser mer til.