Anmeldelse: Spenser Confidential

Hva i all verden tenkte Netflix på når de gav Peter Berg (regi) grønt lys til dette makkverket?

Spenser (Mark Wahlberg) er en skikkelig «gladgutt», som alltid handler i beste mening, bryr seg om andre, er stor i kjeften, den kuleste fyren i nabolaget og sliter med et sinneproblem. Et sinneproblem som skaffet ham fem år i buret etter at han gjøv løs på sin egen sjef i politiet…

Nå er Spenser på vei ut av spjeldet, han lover bot og bedring, skal flytte fra Boston til Arizona og livnære seg som lastebilsjåfør. Yeah, right!

Det bærer rett tilbake til gamle venner (samt den nye romkompisen, den noe enfoldige kjempen Duke), og allerede dagen etter ligger han i klinsj med sine tidligere kollegaer i politiet, trigget av at hans tidligere sjef kvelden før ble funnet halshugget på en parkeringsplass. I det mistanken rettes mot en hedersmann i politistyrken bestemmer Spenser seg for å avsløre de korrupte jævlene og renvaske ekskollegaen.

Både tematikken, handlingen og den fullstendig håpløse humoren er som hentet rett ut ifra en middelmådig B-film fra 1980-tallet. I det Spenser blir angrepet («hysterisk» morsomt!) av en noget hissig hund, så er hele scenen som en rip-off fra Ferris Bueller’s Day off (for øvrig en komedie-klassiker). Karakterene er pinlig stereotype, plottet fullstendig forutsigbart og hele konseptet med korrupte politifolk så utbrukt at filmen ender opp som et eneste langt gjesp.

Humoren er gjennomgående komplett utdatert, og pinlig infantil, på nivå med en middels skolerevy. Ofte sitter vi med en déjà vu-følelse fra Dum & Dummere. Hvordan skaffer for eksempel Spenser seg informasjon? Ved å bli rundjult!, noe han blir gang på gang på gang…

Vi har faktisk mistet tellingen på hvor mange politifilmer vi har sett med Wahlberg, der tematikken har vært korrupt politi, noen av dem faktisk underholdende og spennende (We Own the Night og Four Brothers), men i sin femte film med Berg går det meste på grunn. Ikke fordi at Berg ikke kan lage underholdende filmer (The Kingdom og Deepwater Horizon), men fordi han her sannsynligvis har satt seg ned på gutterommet med «bestekompisen» Wahlberg, antagelig under kraftig marihuana-rus, og kokt i hop en «nostalgisk», barnslig humorsuppe. Samtidig har garantert Netflix’ algoritmer forutsagt at det er eksakt dette de enfoldige abonnentene vil ha. Dem om det.

At Brian Helgeland er involvert på manussiden sjokkerer oss, hva som er enda mer sjokkerende er at det mot slutten hintes om en oppfølger (!). Robert B. Parker har skrevet flere bøker (blant annet Wonderland) om karakteren. La oss håpe Berg får et snev av korona innen en oppfølger blir aktuelt. 1 ussel stjerne – styr langt unna!