Anmeldelse: Snowpiercer, sesong 1

I år gikk Oscar for Årets beste film, for aller første gang, til en fremmedspråklig film. Den sør-koreanske regissøren Bong Joon Ho stakk av med verdens gjeveste pris for den bitre komedien Parasitt.

I 2013 regisserte Ho den dystopiske filmen Snowpiercer. Nå har strømmegiganten Netflix kastet seg over materielt og omskapt filmen til TV-serien ved samme navn. Ho er denne gangen medforfatter og produsent, og grunnplottet er fortsatt det samme.

 

En kald jordklode
På grunn av klimaendringene har forskere forsøkt å redde Jorden ved å kjøle den ned. Noe som gikk så inn i helv… ad undas – resultatet ble at hele kloden frøs til en bunnfrossen isklump, med en gjennomsnittlig døgntemperatur på heftige -117 grader. Med andre ord, ikke helt optimale forhold for liv.

«Løsningen» (for de få, rike, utvalgte) ble en gigantisk ark i form av et togsett med 1001 vogner, som hvileløst suser av gårde jordkloden rundt, og rundt, og rundt…

Sterkt klassedelt samfunn
I det ark-toget, «Snowpiercer», tok av fra perrongen klarte noen av underklassen å kjempe seg om bord. Enkelte av opprørene befinner seg fortsatt på toget, i de aller bakerste vognene, med mangel på både varme, lys og mat. En av dem, den tidligere politimannen Andre (Daveed Diggs), blir hentet frem for å undersøke et bestialsk drap på første klasse.

Desto lenger frem du kommer i togsettet stiger klassene, og med dem, komforten, godene og luksusen.

Helt fremst sitter isdronningen Melanie Cavill (Jennifer «The Rocketeer» Connelly) og styrer tog-samfunnet med distansert, iskald presisjon. Toget driftes av den myteomspunne ingeniøren Mr. Wilford, som konstruerte en evighetsmaskin som safe haven for de få tusen gjenlevende jordboerne. Riktignok har ingen sett Mr. Wilford på flere år nå.

I dette absurde samfunnet har de 3.000 passasjerene overlevd de siste syv årene i en mer eller mindre «normal» tilværelse. Om bord er det egne vogner for nattklubb, spa, akvarium, gourmetrestauranter og slakteri med tilhørende gressende storfe. Men uro truer rosenes leir, og drapsraten tar seg opp.

Tegnserievold
Plottet er basert på den franske tegneserien Le Transperceneige, og i sedvanlig tegneseriestil er volden like eksplisitt overdrevet og tidvis ultravoldelig.

I en av de første episodene forsøker underklassepassasjerene å bryte ut for å tvinge seg fremover i toget/hierarkiet, med et blodbad Caligula verdig. Blodspruten står i taket i det struper kuttes og lemmer kappes av.

Det apokalyptiske samfunnet gjenspeiler tiden før frosten – på godt og vondt. Her er det intriger, kriminalitet, korrupsjon, sjalusi, drap, vold og narkotika. Der flere av aktørene har urent mel i posen. Andres jobb blir å løse drapet, men samtidig se igjennom all bullshiten; og, forhåpentligvis hjelpe de som fortsatt sitter i bakerste vogn.

Kritisk dårlige spesialeffekter
Til å være en stor, påkostet Netflix-produksjon i 2020 er dataeffektene innimellom sjokkerende dårlig.

I det togsettet raser igjennom islandskapet får vi glimt av snødekte fjell og vidder – som ser mer ut som plastic-fantastic en ekte vare. Da ser interiøret adskillig bedre/ekte ut, men også her skorter det tidvis på kvaliteten. Serien ser overraskende «billig» ut.

Minner litt for mye om en 1990-talls film med lavt budsjett og ambisjoner.

Connelly er glimrende som den kyniske, glatte isdronningen som styrer sitt lille imperium med stålkontroll, alltid tilstedeværelse og en lunt smil. Men bak den perfekte fasaden skjuler det seg noe helt annet.

Daveed Diggs kler godt rollen som litt rufsete politietterforsker med samvittighet og samfunnsansvar, men utover de to hovedrollene er det for få interessante karakterer som serien tar seg tid til å dypdykke i. Det blir mange biroller som er der for å «fylle tid» uten at de bidrar hverken til dramaturgien eller fremdriften av historien. Satiren er aldri langt unna, men den blir for lite tydelig og unødvendig nedtonet.

 

Mangefasettert plott
Det som gjør serien interessant, og verdt å følge, er at den følger mange spor og en variert tematikk.

Her er det åpenbart en krass kritikk av klassedelte samfunn i bunnen av fortellingen, samtidig er vi innom mer konvensjonell drapsetterforskning, ledet an av den lett revolusjonære Andre, mens det hele er ispedd sci-fi elementer i en sterkt dystopisk innpakning.

Vi lar oss fascinere, om enn ikke direkte rive med. Til det er Snowpiercer for ujevn og enkelte av episodene kunne med fordel ha vært kuttet kraftig ned.

For fans av apokalyptisk filmer/serier er Snowpiercer like fullt en må-se serie. Den inneholder tilstrekkelig mange fascinerende elementer og har en underliggende mystisk spenning og nerve. Synd at det skorter på det tekniske/visuelle, samt en noe ujevn historie; men definitivt en serie vi vil følge med på. 4 stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 7 (av 10) første episodene. Episode 1 hadde premiere den 18. mai, med ny episode hver påfølgende mandag.