: Skuffende retur til Eventyrland

Selveste Tim Burton fikk i oppdrag av Disney å gjenskape den eksentriske animasjonsfilmen, basert på Lewis Carrolls bøker, fra 1951. For seks år siden fikk vi se resultatet, Alice in Wonderland med levende skuespillere (og mye CGI). Definitivt en mer enn godkjent film, som beholdt den sære stemningen og karakterene fra bøkene og animasjonsfilmen, samt utbroderte historien. Og en kassesuksess ble det – noe som selvsagt borger for en oppfølger.

Burton takket nei til oppfølgeren, så i registolen til Alice Through the Looking Glass finner vi James Bobin. Aldri hørt om ham sier du? Ikke vi heller! Ikke så merkelig, all den tid den eneste spillefilmen han har på CV-en er Muppets Most Wanted. Ta det med ro, vi skal ikke «skyte» regissørene for denne misæren, han har faktisk agert meget i Burtons ånd, derimot har vi en stor høne å plukke med Linda Woolverton som skrev dette makkverket av et innholdsløst og meningsløst manuskript.

Foran kamera finner vi den samme gjengen som siste, med dyktige Mia Wasikowska o hovedrollen som den sterke og enerådige, feministiske, Alice. Nyskilte Johnny Deppe har en svært fremtredende rolle som The Mad Hatter og de to dronningsøstrene, Iracebeth/Den røde dronningen (Helena Bonham-Carter) og Mirana/Den hvite dronningen (Anna Hathaway).

<

>

(Foto: Produsenten)

Wasikowska er, nok en gang, dyktig som Alice, til tross for at hun denne gangen har adskillig mindre å spille på. Hathaway er redusert til en liten birolle og Bonham-Carter spiller sin sedvanlige «skrullete» dame-karakter. Apropos «skrullete» karakterer, så tar Johnny Depp dessverre det denne gangen for langt i sin utbrodering av hvor mentalt fucked up Hattemakeren virkelig er – det tenderer mer mot parodi. Den eneste som virkelig imponerer er Sacha Baron Cohen som Tiden, han er en infam karakter med de saftigste replikkene og det kuleste kostymet. En karakter som åpenbart har mer dybde enn det som fremkommer i filmen.

Heldigvis har de denne gangen hatt skamvett til å skrive at filmen er «basert på karakterene til Lewis Carroll», for denne tynne historien har svært lite med Carrolls historier å gjøre. Kort fortalt spinnes plottet rundt at The Mad Hatter har fått et hint om at hans familie muligens fortsatt er i live (de ble tilsynelatende drept av Dragen for mange tiår siden), men ingen tror på ham, og han blir faktisk galere, og mer innesluttet, enn før. Men så vender Alice tilbake til Eventyrland, og sverger på at hun skal hjelpe Hattemakeren. Hvordan? Jo, ved å reise i tid.

Alice oppsøker Tiden (Sacha Baron Cohen) og låner hans praktiske lille tidsmaskin, «kronosfæren», det vil si, hun stjeler den. Dermed starter Alice’ kamp for å redde Hattemakerens familie fra Dragens ild, mens Tiden og Den røde dronningen jakter på henne. Hovedutfordringen er dog at hele «tidssystemet», og med det verden, er i ferd med å bryte sammen om ikke «kronosfæren» kommer hjem.

That’s it! Noe mer har ikke historien å by på. Vi kommer aldri nærmere inn på karakterene, ei heller utdypes eller videreutvikles historien; det vi derimot får er en helsikes lekker cgi-verden med noen spektakulære scener og, tidvis, heseblesende action. Men, alt den kunstige staffasjen dekker egentlig over at filmen ikke har noen som helst historie å fortelle. Den er også strippet for sjarmen og mesteparten av de sære karakterene som kjennetegner Carrolls bøker om Alice.

Det hele koker ned til moralprekenen om at du ikke skal lyve, samt at familien er, uansett, det viktigste i livet. Greit nok, og visuelt blendende, men etter nærmere to timer sitter vi kun igjen med en tomhetsfølelse. Under sterk tvil strekker vi oss til 3 syltynne stjerner.

Om filmen ikke riktig helt innfrir, så er det svært lite å utsette på den tekniske kvaliteten. Billedkvaliteten i 3D er stort sett fremragende, med en anelse cross talk innimellom. Lydsporet (dts-MA 7.1) gir et en herlig presis, og fyldig, surroundmiks. Bonusmaterialet by på en brukbar bakomfilm, noen utelatte scener, kommentarspor, musikkvideo, samt noen minidokumentarer.

Skuffende retur til Eventyrland