: Sherlock Holmes: A Game of Shadows

Da det kom ut at amerikanerne, riktignok med en britisk regissør (Guy Ritchie), var i ferd med å filmatisere det erkebristiske nasjonalklenodiet Sherlock Homes, var det ikke mangel på skeptikere som ytret seg mot en rasering av Sir Arthur Conan Doyles elskede skikkelse. Etter premieren av førstefilmen fikk nok mange av Doyle-fanatikerne vann på møllen, det spørs bare om ikke andrefilmen har utløst en syndeflod!

For tiden går det en TV-serie om vår venn Sherlock Homes, satt til nåtiden, like fullt med alle elementer, stilen og basert på Conan Doyles historier. I andre enden av skalaen befinner Ritchies Holmes-filmer seg, her befinner vi oss fortsatt på slutten av 1800-tallet, men helten, selveste mesterdetektiven, er omgjort til en brautende, vulgær, forfyllet cowboy – og i A Game of Shadows tilfelle, den reneste storspion og superhelt! For mange tradisjonelle, ihuga fans av bøkene til Sir Arthur Conan Doyle vil nok 2012-utgaven ikke falle i god jord. For oss litt mer distanserte fans har det blitt en visuell nytelse, preget av glimrende skuespill og et intrikat, dog (svært) søkt, plott.

Alle kjenner vi historien om mesterdetektiven fra Baker Street, et femtitalls noveller, bøker og utallige filmer har innprentet oss en sofistikert og distingvert herremann med en lynrask hjerne som klarer å resonnere seg frem til det utroligste selv ut i fra de minste detaljer; det hele mens han fornøyd patter på sin pipe og sørgmodig spiller sin fiolin – inn på banen kommer Robert Downey Jr.!

Der førstefilmen var preget av spektakulær scenografi, tøffe replikker, aggressiv klipping og en del bruk av slow motion, så virker det som om Ritchie har bestemt seg for at andrefilmen skal gå kontinuerlig på speed (et sentralnervestimulerende stoff filmens hovedrolleinnehaver sikkert ikke er ukjent med). Her kommer Holmes som den reneste storspionen i det han skal avverge intet mindre enn første verdenskrig! Vi befinner oss mot slutten av 1800-tallet, og Holmes må nedkjempe professor Moriarty (en god Jared Harris) med stormannsgale planer en klassisk Bond-skurk verdig. Scenografien og cgi-effektene er fortsatt fullkomne, og Downey Jr. gjør det han kan best – spiller bråkjekk, overlegen og råsmart eksentriker; alltid med en skarp replikk på lur. Men Ritchie har nå fjernet seg tilnærmet fullstendig fra Conan Doyles Holmes, og om du ikke kan akseptere det – ikke se filmen!

Vi serveres et plott så overlesset og adrenalinpumpet at enkelte superheltfilmer blekner, i tillegg lesser Ritchie på med slow motion kampscener en masse i godt koreograferte slåsscener! Downey Jr. har tatt med seg litt av den eksentrisk, usympatiske og tørrvittige Tony Stark fra Iron Man, uten å gjøre ham karikert, kun betydelig mer fysisk og menneskelig, med alle de svakheter det innebærer. Holmes er en person vi heier på og føler med. Selv Jude Law leverer her en svært så treffsikker tolkning av den noe mer distingverte Dr. Watson. Vi savner dog at ikke Rachel McAdams har fått en større rolle som den vakre med akk så farlige femme fatale. Intet galt med Noomi Rapace, men her spiller hun så definitivt annenfiolin. I tillegg burde man ha nedtonet de humoristiske elementene en del.

Spenn fast setebeltet, fyll opp skålen med snacks og glasset med store mengde iskold Aass pils, og gjør deg klar for to timer med ren popcornunderholdning med Downey Jr. på speed – du vil garantert få en svært underholdende (om lett) filmopplevelse. Fire stjerner!

Lydsporet (DTS-HD) er det så absolutt intet å utsette på, billedkvaliteten er også meget bra, men kontrasten svikter litt i de mørkeste scenene. Bonusmaterialet byr på BD-Live, bilde-i-bilde, stills, storyboards, og fokus på nøkkelscenene – dessverre ingen helhetlig bakomfilm.