anmeldelse: Roma

En av våre tids mest spennende regissører, mexicanske Alfonso Cuarón, står bak fantastiske filmer som Og mora di også, Children of Men og den beste Harry Potter-filmen: Fangen fra Azkaban. Ikke verdens mest produktive regissør, med desto mer visuell og så til fingerspissene gjennomført.

Med Roma gir han oss sin egen, nærmest selvbiografiske, historie fra oppveksten i bydelen Roma, Mexico City på begynnelsen av 1970-tallet. Vi møter den velstående overklassefamilien som holdes sammen ene og alene på grunn av den selvutslettende innsatsen til hushjelpen Cleo (den meget imponerende debutanten Yalitza Aparicio); en hushjelp som så åpenbart er dem underdanig og blir sett på som mindreverdig.

Dysfunksjonell familie
Far i huset er lege, men emosjonelt og fysisk fraværende, mens mor (Marina de Tavira) er oversett og frustrert, og overlater det meste som vedrører de fire barna til hushjelpene. Det er til Cleo de går for å få mat, hjelp til lekser, råd, trøst og omsorg.

I det legefaren tar steget fult ut, og stikker av gårde med elskerinnen sitter familien sjokkert tilbake.

For husfruen og den uengasjerte husfaren er hushjelpene, fra en etnisk minoritet, som «luft», som de begge lar frustrasjonen gå utover. Hverken mor eller far forstår hvordan de skal takle partneren, men det er viktig å holde fasaden oppe. Samtidig raser det politiske demonstrasjoner i gatene om eiendomsretten – det hele glir sobert inn i historien om et samfunn i endring.

Enklere blir ikke tilværelsen ved at Cleo blir smelt på tjukken, mens den flyktige barnefaren tar kategorisk avstand fra henne. Fortvilelsen er i ferd med å legge seg som et mørkt slør over henne.

Suges inn i handlingen
Filmen har et dvelende tempo, tidvis litt for saktegående, men gi den tid og du vil trekkes inn i den høyst personlige historien, som tar deg med 50 år tilbake i tid, men som så definitivt har sin dagsaktuelle tematikk.

Cuarón gir oss lange og ettertenksomme scener, der han til gangs gir oss anledning til å bli kjent med karakterene i dybden, deres kompliserte liv og enkle levnet.

Foto i verdensklasse
Vi har sjelden sett en film vakrere fotografert (og klippet) enn Roma. Fotografen er ingen ringere enn regissøren selv, der han tar oss med på en nærmest svevende reise med langsom panorering som gir en unik tilstedeværelse.

Vi blir nærmest som en flue på veggen, der vi blir «tvunget» til å observere det hele, enten litt (ubehjelpelig) på avstand eller gjennom vindusruter, bak søyler eller foran en fødende mor. Det som skjer rett foran øynene våre blir ubarmhjertig, ekte og nært, noe som i særdeleshet blir fremtredende i en dramatisk scene på stranden, samt under protestmarsjen i byen – rett og slett mesterlig.

Norsk innslag
Ca. midtveis ut, i det Cleo er tilstede på en storslagen nyttårsfeiring, og rakettene antenner skogen rundt den storslagne eiendommen, trer helt plutselig, nærmest absurd, kveldens maskot ut av sitt kostyme; og i det flammene sluker den tørre skogen, og gjestene panikkslagne forsøker å slukke, stemmer han (Kjartan Halvorsen) i «Barndomsminne fra Nordland» – akkurat så ukonvensjonell tillater Cuarón seg å være.

En av de mest subtile og vakreste filmene vi har sett på lenge. Det dvelende tempoet og langsomt oppbyggende plottet gjør at det tar litt tid før du kommer inn i filmen, men når du først gripes av den, så holder den fast og suger deg inn i sin nærmest episke, men akk så enkle historie om enkeltmenneskers skjebne. 6 stjerner.

Ingen kinodistribusjon!
Noe av det mest interessante med utgivelsen av Roma, er at den er produsert av Netflix. Det er i høyeste grad en kunstfilm, og om det ikke lenger er rom for lignende filmer på kino, så har vi en «interessant» utvikling for cineaster. Fortsetter denne utviklingen ligger Netflix an til å bli den ledende produsenten av kvalitetsfilm, mens kinomarkedet fremover blir forbeholdt filmer som Iron Man 19 og lignende – skrekk og gru!

Dog ble den sluppet én uke på kino, men det var kun for å tekkes rigide, «dinosauriske» filmfestivalregler som holder rene strømmefilmer utenfor programmet. Nå ligger den da også nærmest garantert an til å få en Oscar-nominasjon.

Roma, med et detaljnivå i særklasse, fortjener i høyeste grad å bli sett på et stort lerret, evt. en enorm TV. Billedkvaliteten er enestående, med et kontrastnivå, skarphet og detaljer som definitivt fortjener full score. Også lydmessig leverer Netflix topp kvalitet. Surroundsporet er detaljert, ekte og med en særdeles presis fordeling av lyden. Hør ikke minst når bølgene slår så dramatisk inn over den øde stranden. Hva du enn gjør, lov oss at du ikke ser den på mobilen!