Anmeldelse: Rambo V: Last Blood

Vi hadde i utgangspunktet ingen planer om å anmelde Rambo V, men etter å ha sett filmen kunne vi simpelthen ikke la være, vi følte oss forpliktet til å advare dere!

Intet mindre enn en av filmhistoriens mest legendariske actionhelter er merkelappen vi kan klistre på Sylvester Stallones John Rambo. Den desillusjonerte Vietnamveteranen som kommer hjem til et USA som hverken forstår ham eller applauderer krigen han kjempet for, satte tonen for en mørk og heftig actionserie.

Få karakterer har vel blitt mer karikert og parodiert enn nettopp Rambo, den tause, innadvendte enmannshæren som tåler og takler alt, mens han mumler ut sine enstavelsesord. Han ble kroneksempelet på actionhelter fra 1980-tallet og gjorde Rambo-kniven til et ikon.

I sin sterkt utviklede tvangstrang til å nekte sine gamle helter å avgå med døden, har Sylvester Stallone innbitt holdt liv i ’80-tallsheltene som Rocky og Rambo. Med Creed II fikk vi den åttende (!) filmen i Rocky-serien, og under Cannesfestivalen i fjor hintet Stallone om flere kommende Rocky-filmer. For øvrig en serie som har eldet, og utviklet seg, med verdighet – i sterk kontrast til Rambo.

Det sagt, vi lot oss til en viss grad underholde av den ultravoldelige Rambo IV (2008), men det var på grunn av en miks av nostalgi og «kul» action i jungelen, femtefilmen er bare trist.

Vi møter den (bokstavelig talt) aldrende John Rambo, som nyder sitt otium i solfylte Arizona, i fred og fordragelighet. Ettertenksomt skuer han utover de endeløse slettene, mens han rir hesten inn i solnedgangen. Om det bare kunne stoppet der…

Helvete bryter løs i den hans niese (Yvette Monreal) tar en tur til Mexico for å oppsøke «verdens beste Pappa», hvorpå hun brutalt kidnappes, dopes ned og ender opp som traffickingoffer. Narkokartellet ledes av de latterlig karikerte brødrene Hugo og Victor, den ene dummere og sadistisk voldeligere enn den andre; rene arketypene på Donald Trumps karakteristikker av den jevne mexicaner.

Selvsagt drar gamle Rambo til Mexico for å hente henne hjem, like selvsagt ender det i slakt og massedrap, noe som eskalerer så inn i helvete i det hele mafiabanden bestemmer seg for å oppsøke Rambo på gården, for å hevne at han kappet hodet av den ene («dum-og-dummere») mafiabroren.

Plottet er eklatant konstruert og samtlige av karakterene pinlig endimensjonale og stereotype. Bortsett fra ett noget uventet dødsfall byr ikke filmen på en eneste plottmessig overraskelse eller original tvist. Her er det kun ultravold og meningsløs action for underholdningens skyld – og det verste av alt, det er slettes ikke underholdende, kun enerverende og monotont. Det narrative henger ikke på greip og Stallone makter ikke å tilføre Rambo et snev av menneskelighet eller troverdighet.

Vi tror heller ikke et sekund på at Rambo kunne nedkjempet hele mafiahæren, og hans valg underveis er ulogiske og irriterende. Det hjelper så visst ikke at det ser ut som Stallone til enhver tid leter etter stokken sin, i det han stotrer av gårde og ser ut som han har rømt fra et eldresenter for folk med sterkt fremskredne diagnoser.

Takk for alt Rambo, men dette mølet burde du faktisk ha spart oss for. Sprett heller an kald øl og kos deg med Rambo 1-3, der spesielt den første er en klassiker både innenfor thriller- og actiongenren. 2 lusne stjerner til (forhåpentlig) Rambos svanesang.