Anmeldelse: Primal

Du forventet nok at denne artikkelen skulle omhandle en anmeldelse av filmen Primal, det skal den i all hovedsak ikke – rett og slett fordi filmen er så rævva dårlig at vi ikke verdiger den en normal filmanmeldelse.

Det vi i stedet skal drodle rundt er det store enigma: Hvordan i helvete kunne karrieren til den lysende filmstjernen Nicolas Cage gå fra filmer som Wild at Heart, Raising Arizona og Leaving Las Vegas til kalkuner som Season of the Witch, Tokarev og Primal?

https://www.youtube.com/watch?v=lqSWENsRUhQ

 

Cage er nevø av den legendariske regissøren Francis Ford Coppola, men han byttet etternavn til Cage fordi han visstnok ikke ville ha noen gratistjenester innenfor filmbransjen som følge av familienavnet.

Han slo igjennom på midten av 1980-tallet med filmer som Birdy, Raising Arizona og publikumssuksessen Moonstruck. Cage ble både en kritiker- og publikumsyndling og maktet den vanskelige balansegangen mellom smale indiefilmer (Birdy, Red Rock West og Adaptation) og rene publikumsfrierier (Con Air, The Rock og National Treasure). Med Oscar for beste mannlige hovedrolle (Leaving Las Vegas) som kroning av karrieren kunne det bare gå en vei. Eller?…

I etterpåklokskapens skinnende lys var det muligens intet sjakktrekk å gifte seg med Lisa Marie Presley? Det turbulente ekteskapet varte i halvannet år (2002-’04), og Cage brukte penger som en full sjømann (han drakk muligens like meget…).

Det ene dårlige karrierevalget ledet til det andre, og plutselig var Cage synonymt med elendige B-filmer. En periode forlangte han til og med at han kun tok filmroller om innspillingen foregikk i New Orleans – for han gadd ikke å reise hjemmefra.

Misforstå oss rett, vi er ikke filmsnobber som kun verdsetter Leaving Las Vegas, Birdy og dets like. Con Air var definitivt ikke noe Shakespeare ville ha skrevet, men filmen var en skikkelig joyride! The Rock er en actionklassiker av rang, der Cage er i sitt ess, og som Big Daddy i Kick-Ass er Cage ubetalelig.

Men så gikk det for alvor utforbakke, og de uforglemmelige møkkafilmene kom som perler på en snor. Godt «hjulpet» av et heller skrantende privatliv med økonomisk ruin og hard på flaska. Nå er det nærmest umulig for den tidligere karakterskuespilleren Cage å få seg en anstendig rolle i Hollywood.

Innimellom, helt ut av det blå, dukker det plutselig opp glimt av håp, som den virkelig gode Joe (2013) og skrekkfilmen Mandy (2018). Men, de få lysglimtene er virkelig unntakene i en usedvanlig skuffende film-CV de siste 15 årene. Og nei, Primal er definitiv ikke et av unntakene.

Om du fortsatt lurer på om du skal bruke noen av dine surt opptjente grunker, og kaste bort halvannen time av ditt dyrebare liv, her kommer noen åpenbare grunner til hvorfor du IKKE skal se Primal: Plottet suger, karakterene er endimensjonale, uinteressante pappfigurer, Cage er en famøs skam, Famke Janssen ser ut som om hun har gjennomgått 13 særdeles mislykkede ansiktsløftninger, spesialeffektene var bedre på The Mummy Returns (!), og filmen har ikke engang et snev av spenningsnerve. Om den enda hadde vært så dårlig at den var morsom. Men, nei da!

Nicolas Cage, vi lyser fred over ditt minne. 1 stjerne til din (forhåpentligvis) svanesang.