: Pacific Rim 3D

Meksikaneren Guillermo del Toro (regi) er mest kjent for sin fantastiske fabelthriller «Pans labyrint» (2006) og «Hellboy»-filmene. Hans sans for visuelle godbiter og spektakulære vesener har han tatt med seg fra «Pans labyrint», og en del av de hardtslående actionscenene fra «Hellboy» ser vi også skimt av i «Pacific Rim» – han har bare ganget det opp med tusen!

Opplegget til en slik film er helt åpenbart tuftet på ren popcornunderholdning, og vi forventer slettes intet nyskapende manus eller karaterer med dybde. Når det er sagt så må vi kunne forlange litt mer originalitet og litt mindre forutsigbart handlingsforløp, samt karakterer som har et snev av mer kompleksitet enn det «Pacific Rim» byr på. Her er det hele så formelorientert at vi føler vi kunne skrevet anmeldelsen etter å ha sett de første tjue minuttene!

Kort fortalt handler filmen om at Jorden (nok en gang!) blir angrepet av aliens, og disse er så visst ikke fetteren til E.T.! Kaijus, en slags avart av fortidens dinosaurer krysset med monsteret fra «Alien»-filmene i XXL-utgave er i ferd med å rasere Jorden. I kjent stil angriper de først våre kjente byer og landemerker. Dermed er Golden Gate Bridge i San Francisco første byggverk som smadres til pinneved av våre uvelkomne gjester. Deretter går det slag i slag Jorden rundt, før det siste, og avgjørende, slaget står utenfor Hong Kong-bukten.

Første angrepet skjer faktisk i 2013, så ta en titt opp mot himmelen når du legger deg i kveld, eller mer presist, kikk ut mot havet, for disse gutta skjuler seg på de dypeste nivåene av havets bunn. Ingen vet helt hva de vil, men at de er glade i å knuse bygninger og smadre/spise mennesker har man fått med seg. Som motangrep lager amerikanerne (!) noen gigantiske superroboter (såkalte Jaegere) som styres av to mennesker på innsiden. På høyde med en middels skyskraper og med en slående likhet med Transformers, går de til motangrep. Samtidig bygges det enorme murer, inspirert av Israels mur mot palestinerne, som skal stoppe monstrene fra å nå verdens metropoler. Etter syv år og mange tapte slag er myndighetene i ferd med å gi opp Jaeger-styrken, men general Pentecost (Idris Alba) vil lede dem ut i et siste avgjørende slag.

Hovedproblemet med filmer som får et slikt fantasibudsjett som «Pacific Rim» (ca. 1,2 milliarder kroner) er at studioet ikke er villig til å ta noen sjanser. Her skal ingen støtes eller opprøres, ei heller skal handlingen være for komplisert til at alle klarer å følge med. Og ordet «kontroversiell» er bannlyst. Dermed blir det en glatt og relativt kjedelig handling som skal favne alle, der også alle skal få sin dose med akkurat det de liker, deriblant det uunngåelige komielementet. I «Pacific Rim» personifisert av to «morsomme» forskere. Greit nok at alle slike filmer må ha komiske karakterer som bryter opp handlingen, men hvorfor i hel… må de være så utrolig karikerte, irriterende og imbesile som disse to? I tillegg er godt over to timer for stor dose med vedvarende, repeterende, gigantomanislossing. Man blir lei.

Skuespillerprestasjonene er ikke noe å skrive hjem om, når det er sagt så kan de delvis unnskylde seg med at de har et relativt tamt manus, med mange «hårete» replikker, å jobbe med. Den eneste som kommer ut at det med æren i behold er Idris Alba som den standhaftige soldat, mens hovedrolleinnehaveren (Charlie Hunnam) er så sjarmløs om stiv at vi gremmes. Men du verden, mye eder og galle til tross, vi morer oss tilstrekkelig, med en god porsjon Aass Classic, Non Stop og salte potetskruer, til at vi fyrer av fire stjerner. Teknisk topp presentert god popcornunderholdning.

Mange av 3D-filmene som slippes på markedet kunne like gjerne vært effekten uten (f.eks. den nyeste Supermann-filmen), så ikke med «Pacific Rim». Både den generelle 3D-dybden og effekten ut av skjermen er blant det beste vi har sett på film, her er heller intet spor av crosstalk. Billedkvaliteten er i tillegg fortreffelig skarp og med gode, dog noe skarpe, farger. Sortnivået er fantastisk. «Store» filmer krever stor lyd, og på dette planet leverer «Pacific Rim» varene til gangs! Lyden er ikke bare høy og mektig, den er fantastisk god! Surroundpotensialet er utnyttet til det fulle, lyden danser rundt hodet ditt og kommer fra alle kanter, like fullt helt presis og konsis; og subwooferen må jobbe like hardt som en kineser med 48-timers skift i den dypeste kullgruve. Herlig! Med andre ord, en perfekt film om du vil vise frem hjemmekinoanlegget ditt.

Heller ikke på bonusfronten er det spart på pengene. Vi får blant annet et svært omfattende, og informativt, kommentarspor av del Toro, han serveres oss «alle» detaljene med en ivrig entusiasme og kunnskap – fra historiens spede begynnelse til ferdig produkt. I tillegg får vi noen utelatte scener, bloopers, regissørens «notatbok» som interaktivt tar oss med under filmproduksjonen, litt om spesialeffektene og en timeslang bakofilm, fordelt i tretten minidokumentarer.