Anmeldelse: Once Upon a Time… in Hollywood

Kultregissøren Quentin Tarantino er så visst ingen hyperproduktiv regissør, á la Woody Allen. Once Upon a Time… er kun hans ellevte film siden debuten i 1987. Om du liker filmene hans eller ikke er nå så sin sak, men man stiller seg aldri likegyldig til en Tarantino-film; så heller ikke med Once Upon a Time… in Hollywood.

Nostalgisk tilbakeblikk
Vi befinner oss i Hollywood i 1969, og gullalderen i drømmenes by er definitivt forbi, men Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) klynger seg desperat fast i fortiden, og nekter å innse at karrieren som John Wayne-aktig cowboy har passert toppen. Som sin eneste (betalte) venn har han stuntmannen (og altmuligmannen), med sinneproblemer, Cliff Booth (Brad Pitt).

Dalton har gjort karriere innenfor den forslitte cowboy-genren i en arketypisk TV-serie, etter at serien ble kansellert sper han nå på inntekten med reklamefilmer. Han kontaktes av den legendariske agenten Marvin Schwarz (Al Pacino) som forsøker å blåse nytt liv i en nedadgående karriere.

I klassisk Clint Eastwood-stil bærer det av gårde til Italia med innspilling av en rekke spaghetti-westerns, der karrieren til Dalton i det minste får et økonomisk oppsving.

Når Rick vil drukne sin selvmedlidenhet i sprit og tidligere bragder, så tvangs-inviterer han Cliff til en kveld i luksuskåken sin i Hollywood Hills. Et hus der nærmeste nabo er personifiseringen av «den nye vinen», Roman Polanski…

Tonight the western stars are shining bright again
Once Upon a Time… oser av nostalgi, men på en god måte. Tarantino har aldri lagt skjul på at han er meget fascinert av cowboy-filmene og -seriene, og filmen kan sees på som en klar hyllest til dem, og den tiden da de store studioene styrte alt og alle i Hollywood.

Filmens hovedkarakterer er som tatt rett ut ifra Bruce Springsteen senest album Westerns Stars, der han i tittellåten synger om en fallert filmstjerne som ble kjent etter å ha skutt John Wayne i en film. I Drive on (Stuntman) forteller han historien om en stuntmann, fra samme tid, som slikker sine sår, men insisterer på å fortsette, uansett.

I Once Upon a Time… leker Tarantino med genre, og gir oss innledningsvis en karakterstudie i menneskelig forfall, selvbedrag og fornektelse, krydret med popkulturelle referanser – innen han mot slutten tar filmen i en helt annen retning.

Manson-drapene
Bihistorien i filmen er de virkelige drapene på Roman Polanskis unge kone, skuespillerinnen Sharon Tate (Margot Robbie) og fem andre personer en mørk og dyster høstdag i 1969.

Drapene ble iscenesatt av lederen, Charles Manson, av en hippisekt som holdt sitt hoff av hjernevaskede ungdommer i en trailerpark utenfor en nedlagt filmpark i utkanten Los Angeles. Tarantino gir oss (selvsagt!) ikke den helt historisk korrekte versjonen av hendelsen, men Tate er en sentral aktør i filmen, og Booth, i en særdeles fornøyelig scene, oppsøker hippikulten.

Tarantinos viktigste beveggrunn til å trekke Manson-drapene inn i filmen, er å manifestere kontrastene mellom det gamle (personifisert med Dalton) og det nye Hollywood (personifisert med Polanski og Tate); noe han gjør på en fortreffelig, og subtil, måte.

Klassisk Tarantino
Filmen inneholder alle de elementene man forventer seg fra en Tarantino-film, fra småskrudde karakterer, mengder med (mer eller mindre skjulte) referanser, popmusikk, bilkjøring, flere (etter hvert) sammenflettede historier, herlig sort humor og totalt uventede vendinger.

Teknisk er filmen briljant, med absolutt nydelig foto (Robert Richardson), effektiv klipping, kostymer og en detaljrikdom i scenografi og rekvisitter som hensetter oss rett til 1960-tallet. Men, apropos klipping, vi skulle ønske at Tarantino hadde hatt litt mer mot til å «kill-his-darlings». Flere av scenen dras ut, ikke minst med DiCaprio under filminnspilling, til det langtekkelige; noe som ikke minst forstyrrer den dramaturgiske utviklingen.

Både Pitt og DiCaprio leverer blant sine livs roller, og bærer mye av filmen. DiCaprio er bunnsolid, og har også den mest interessante karakterutviklingen, men det er Pitt som har den mest enigmatiske rollen. Også Robbie er fremragende, som lett smånaiv og frekk, men hun gis for lite spilletid. Muligens en av de mest fascinerende karakterene avspises hun som en litt elegant bimbo.

Once Upon a Time… er muligens (sammen med Jackie Brown) Tarantinos mest «vanlige» film, og garantert den eksentriske regissørens mest personlige; og viser en mer moden og muligens mindre leken utgaven av seg selv. En side vi mer enn gjerne ser mer av.

En knallsterke karakterstudio i menneskelig fornektelse, samt et øm nikk til en svunnen tid – og for en avslutning! 5 solide stjerner.