: Max Manus

La det være skrevet med en gang, dette er en svært bra og meget norsk, lokal film. Utenfor Skandinavia har den små kommersielle sjanser. Og nå etter at jubelen har lagt seg må det være tillatt med noen små kritiske bemerkninger.

Det finnes enkelte svakheter ved den helt meningsløst tidlig døde manusforfatteren Thomas Nordseth-Tillers arbeide, og det er kanskje ikke helt hans skyld. Filmen følger nemlig de virkelige hendelser så nøyaktig som mulig, når man vel og merke skal lage spillefilm og ikke dokumentar. Det er selvfølgelig gjort fordi det finnes gjenlevende som har vært med på omtrent alt som skjedde. Ellers er filmens hovedproblem de første ti minuttene, og her skjønner vi den danske mirakelklipperen Anders Refsn har hatt vanskeligheter, for det første Max Manus og vinterkrigen som gjennom resten av filmen stadig forfølger ham, og deretter de første reaksjoner fra gutta etter niende april. Her er dialogene nokså uvirkelige og blir meget klossete utspilt på et tak og etterpå ved stensilmaskinen. Ja, egentlig fungerer ikke filmen før etter at Max Manus har hoppet ut av vinduet på Ullevål Sykehus.

Ellers er alt bra, bortsett fra scenene som skal være Stockholm. Det nytter ikke bare å vise frem en passerende blå trikk, og så snakker ingen svensk etterpå. Ellers er det en hovedsvakhet at den eneste vi lærer å kjenne som person er Max Manus, og dels den onde Fehmer, men ellers, de andre er der bare. Til gjengjeld er Aksel Hennie storartet i tittelrollen, og John M. Jacobsen har satset dristig, dyrt og produsert kvalitet i alle ledd. Ikke noe slurv, bare dét meget beundringsverdig. Jo da, vi skjønner at folk løp av gårde og kongen gråt. Fem stjerner. Ekstramaterialet fyller en hel disc. Her er historien om den virkelige Max Manus, bakomfilm, slettede scener, visuelle effekter og alt hva hjertet begjærer. Seks stjerner.