Anmeldelse: Maleficent: Mistress of Evil

Den norske regissøren Joachim Rønning har alltid regissert filmer sammen med sin makker, Espen Sandberg. Sammen har suksessduoen hatt regien på blant annet Pirates 5, Kon-Tiki og Max Manus.

Med Maleficent: Mistress of Evil står Rønning på egne ben for første gang. At sluttresultatet er middelmådig skyldes dog ikke regissøren.

 

Disney masseproduserer for tiden sine gamle tegneserieklassikere til «live action»-filmer, med stor kommersiell suksess. Med Maleficent (2014) fikk vi ikke en remake av Tornerose, men bakgrunnshistorien til den onde heksen, Maleficent (Angelina Jolie), i historien om prinsessen som ble forhekset til å sove i 100 år.

Oppfølgeren spinner videre på den søte historien, om den misforståtte sorte feen, og den naive prinsesse Aurora som lever i et vakkert eventyrland omgitt av fabeldyr, fossefall og blomster. Nå kan vi ikke akkurat påstå at de arketypiske Disney-prinsessene er kjent for å være dype og komplekse karakterer, men at live-versjonen skulle være flatere og mer endimensjonal enn en pappfigur, det hadde vi faktisk ikke sett for oss.

Aurora (Elle Fanning), som nå skal giftes med «Prince Charming», er definitivt filmens svakeste og mest uinteressante karakter. Fullstendig blottet for troverdighet og karisma, men desto mer naiv; dog ikke like latterlig endimensjonal som prinsen, men la nå det ligge. Hovedproblemet er Maleficent som her blir redusert til en furten og misforstått gammel tante.

Prinsens mor (er herlig diabolsk Michelle Pfeiffer) er selvsagt imot giftermålet, og gjør sitt fremste for å sabotere. Her får vi noen infame scener som løfter filmen, men som nedvurderer hovedkarakteren. Det hele eskalerer slik at det nærmer seg en storkrig á la Ringenes Herre (uten sammenligning for øvrig).

Litt spenning og mystikk blir det først når selveste Chiwetel Ejiofor (12 Years a Slave) dukker opp med sin hær av onde alver, men både han og hans mørke gjeng får alt for lite spilletid. Alt ser virkelig lekkert og eventyrlig ut, men innimellom svikter spesialeffektene. I tillegg føles filmen alt for lang, der den tynne historien tværes unødvendig ut.

De aller minste vil nok finne filmen tidvis litt for skremmende, mens voksne vil se på den som en for sukkersøt og platt eventyrfortelling, dermed sitter vi igjen med aldersgruppen 8-13 og fortrinnsvis overrepresentert ved det kvinnelige kjønn. Til dere vil vi si: Se heller klassikeren Tornerose fra 1959. 3 skuffende stjerner til Jolie & co.