Originalfilmen (1994) er høyt opp på listen over tidenes mest innbringende filmer. Ikke dermed så merkelig at styret i The Walt Disney Company så gull ved enden av regnbuen.
En Hamlet som brøler
Originalfilmen, og årets utgave, omhandler en løveflokk i Afrika som preges av indre motsetninger og maktkamp. I det vi ankommer savannen er det kroningsseremoni av den nye løvekronprinsen Simba (Donald Glover).
Han løftes i været av apen Rafiki og hylles av hele dyreriket som den kommende kongen og herskeren over landområdet – som strekker seg så langt solen treffer. Men i kulissene lurer kongens, Mufasas (James Earl Jones, som gjentar rollen fra originalen) bror, Scar (Chiwetel Ejiofor). Scar føler seg forbigått og kan ikke utstå den nye «hårballen». Sammen med hyenene legges det planer for å ta både kongen og Simba av dage. Etter tragedien må Simba finne seg selv, og vinne kongeriket tilbake.
Årets utgave er en halvtime lenger, men tilnærmet en kopi av originalfilmen, scene for scene og med de samme replikkene. For så vidt ikke noe galt med det, all den tid originalen hadde et fengende plott, herlig dramaturgi, komikk og et velskrevet manus.
Det sagt, så gir det i utgangspunktet litt mer mening å gi «ekte» liv til animerte mennesker, som med Cinderella og Aladdin, enn dyreskikkelser. Noe som viser seg å være nyinnspillingens akilleshæl.
Naturtro til det ekstreme
Hver eneste av de mer enn 1.600 scenene i The Lion King er 100 % dataanimerte. Fra det minste hårstrået på hodet til unge Simba, til himmelen, gresset og vanndråpene på stråene i savannen – og du verden hvor realistisk det ser ut!
Det er faktisk ikke mulig å skille mellom opptak fra en dyredokumentar og filmen, hverken naturen eller dyrene. Morsom trivia er at Jon Favreau (regissør) ett sted i filmen har lagt inn et lite klipp med ekte natur, kun for å se om noen kunne oppdage forskjellen – vi har ikke funnet det.
Favreau har sagt at fullstendig dataanimasjon var et helt bevisst valg, man ønsket å gjøre Simba & Co så naturtro som mulig. Hovedforskjellen mellom The Lion King og Favreaus andre Disney remake, The Jungle Book (2016), er bruken av ekte natur og motion capture-teknologi en. Vi er meget usikker på at rendyrket cgi var et klokt valg for Løvenes konge.
Stakkato og stiv
Med dette grepet er all mimikk og det som minner om menneskelige emosjoner fjernet med et pennestrøk. Dermed sitter vi igjen med eksepsjonelt realistiske dyr, som snakker menneskespråk – noe som virker langt merkeligere enn om vi ser en animert løve, med klare menneskelige trekk, gjør det samme. Det blir litt som å bivåne en vanvittig heftig dyredokumentar med kunstig voiceover.
Å se den særdeles sjarmerende fuglen Zazu snakke i originalfilmen var morsomt, og det fra en sprell levende karakter. I nyinnspillingen er det som å se en fugl, stiv-som-en-stokk i ansiktet, uten mimikk og menneskelige trekk, ilagt menneskelig språk. Det blir både merkelig, vanskelig å relatere seg til og det ser rett og slett ikke bra ut.
Karakteren som kommer best i fra det er vortesvinet, Pumba. Han har et ansikt som er så fullt av særpreg og emosjonelle trekk at vi lar oss rive med. Løvene derimot blir stive, stakkato og mimikkløse; der den menneskelige stemmen (fra et eliteteam av skuespillere) blir malplassert.
Mye av poenget, og fordelen, med en animasjonsfilm (i alle fall innen alt kunne konstrueres kunstig med datagrafikk) var nettopp det at tegnefilmkarakterer kunne gjøre umulige ting, som at dyr snakket, hadde menneskelige trekk, og de kunne synge og danse som mennesker. Ta for eksempel sangscenen der Simba utbasunerer at han «Just can’t wait to be King», i originalfilmen danner de en gigantisk dyrepyramide, gjør umulig krumspring og stunts – ting som dyr åpenbart ikke kan gjør; og som de da heller ikke gjør i årets dataanimerte utgave. En scene som er det er langt mindre schwung over nå.
Pioneerfilm
Som Snehvit i sin tid var banebrytende innenfor filmindustrien, og Avatar var det noen tiår senere, er The Lion King et nytt teknologisk kvantesprang. Så er det da også et særdeles kostbart teknologisk sprang, hele 2,35 milliarder (!) kroner har herligheten kostet – noe den garantert spiller inn, og vel så det.
Favreau og hans team har hatt ett mål for øyet, gjøre filmen så ekstremt naturtro som mulig. På det punktet har de lyktes til gangs, der det visuelle uttrykket vil blåse deg av banen! Bare så synd at de på veien mistet det emosjonelle grepet og den udefinerbare «magien» ute av synet. 4 svake stjerner. Se 2019-versjonen for dens imponerende tekniske kvaliteter, så heller originalen om du ønsker å bli underholdt og rørt.
Om ikke filmen helt treffer mål, så er den tekniske kvaliteten på 4K-utgivelsen en fulltreffer. Billedkvaliteten er simpelthen enestående, og en klar referansefilm. Lydsporet (Dolby Atmos) er heftig og detaljert, men (som så ofte med Disney-utgivelser) lavt tunet og med litt manglende dynamikk. I bonusmaterialet får Favreau boltre seg i all den fantastiske teknikken som ligger bak kunstverket, samt en brukbar bakomfilm og noen minidokumentarer, pluss sing-along.
Fakta:
- 4K UHD BD
- Release: 2. desember 2019
- Regi: Jon Favreau
- Med: Donald Glover, Beyoncé, Seth Rogen, Chiwetel Ejiofor, John Oliver, James Earl Jones, Billy Eichner, John Kani, Alfre Woodard
- Genre: Drama
- Land: USA
- År: 2019
- Tid: 1:58 t.
- Karakter: 4
Bildekvalitet er mildt sagt forrykende god ! venner som var på besøk trodde ett øyeblikk min syv år gamle Sharp dengang toppmodell fremviste 4 k bilde ! noe som tydelig viser hva skikkelig program materiale har å si for sluttresultatet!Det ble benyttet Sony ubp x800 og 4 k blue ray til avspillingen så det var kanskje det også som forvirret tilskuerne som for første gang skrøt uhemmet av Sharpen og de ble noe punktert da jeg minnet dem om at det kun var full hd tv vi satt og så på 😉 Veldig bra film å demonstrere bilde utstyr med og selv likte jeg nå filmen også !den beste jeg har sett så langt hva bilde angår og en koselig avveksling fra drap og vold som florerer ellers.