Anmeldelse: Kjærlighet & anarki, sesong 1

Netflix fortsetter sin, vel gjennomtenkte, strategi med å tilby sine 200 millioner abonnenter stadig mer lokalprodusert innhold. Et smart fortrinn i strømmekrigen mot konkurrenter som blant annet Disney+, Amazon og Apple TV+. Og, denne gangen lykkes de til gangs!

 

Lisa Langseth er manusforfatter, sammen med Alex Haridi, som tidligere har samarbeidet med strømmegiganten på Quicksand – Störst av allt. Med Kjærlighet & anarki får Langseth sin regidebut, tar tak i et hverdagslig samtidsdrama, og serverer oss en herlig feelgood dramakomedie med en strålende Ida Engvoll i hovedrollen.

Sofie (Engvoll) er fremadstormende karrierekvinne med alt på stell. Stor, flott leilighet i Stockholm sentrum, fremtiden staket ut, mann og to barn. Hun livnærer seg som «Digitaliseringskonsulent», dvs. at hun kommer inn som «reddende engel» i trauste bedrifter som trenger å komme seg på det digitale revolusjonstoget.

Hennes nye kunde er et nedstøvet forlagshus som definitivt ikke har hatt innovasjon, teknologisk forsprang og digitalisering på forretningsplanen de siste 15 årene. Sofie kommer inn som en hvirvelvind og vil snu opp ned på det meste; til, forventet, motstand blant de ansatte.

Som stressavkobling tar Sofie seg et par ganger om dagens en kjappis, i ensomhet, med pornofilm på mobilen og øreproppene plugget inn. Uheldigvis blir hun fersket av forlagets unge IT-tekniker – noe som setter i gang en serie med uventede, og uforutsette, hendelser.

Engvoll er perfekt som den litt naive, småstressede, «uskikkelige» og herlig nysgjerrige karrierekvinnen som får ny spenning i hverdagen ved å leke med sin mye yngre kollega, Max (Björn Mosten). Hun er som Sveriges svar på en frydefull miks av Elisabeth Moss og Margot Robbie.

De to utfordrer hverandre til stadig villere påfunn, som etter hvert eskalerer ut av kontroll og skaper kaos og hverdagslig, og gjenkjennelig, humor på arbeidsplassen. Her er vi innom frykt for å bli effektivisert bort, latterlig politisk korrekthet, radikale foreldre, konfliktsky sjef, og kvinner som vil og kan stå på egne ben. Enkelte av karakterene blir for stereotype, men Langseth har funnet en fin balanse, og har kostelig komisk timing.

En ekstra klapp på skulderen for å holde episodene innenfor halvtimen; alt for mange serieskapere har det med å tvære ut episodene, slik at man etter hvert nærmest trår vannet.

Historien er ikke spesielt original eller nyskapende, men et interessant persongalleri, smart dialog og fremragende skuespillere løfter serien til en av høstens store sjarmbomber. 5 stjerner!