Anmeldelse: Kadaver

Med Kadaver presenterer Netflix oss for sin første norske film. Her har ambisjonene vært store og utgangspunktet lovende – dessverre holder det ikke helt inn.

 

Norge er i ruiner etter en atomkatstrofe, byene er rasert og forurenset; de som har overlevd katastrofen kjemper om de knappe ressursene, hvorav mat er det mest prekære.

Når så en omreisende «sirkusvert» inviterer til fest og teater, akkompagnert av et gourmetmåltid, er ikke den lille familien Leonora (Gitte Witt), Jacob (Thomas Gullestad) og Alice (Tuva O. Remman) vanskelig å be.

Det burde nok ha ringt en liten bjelle hos Leonora og Jacob, når noe er for godt til å være sant, så er det som oftest det – heri ligger da også kjernen til hovedproblemet med Herdals (regi) andre spillefilm: Vi sliter virkelig med å tro på den oppkonstruerte historien.

Selvsagt er ikke alt som det fremstår, noe vi da også forventer av en skikkelig grøsser, men i det ekstravagante, historiske hotellet, drevet av den karismatiske Mathias (Thorbjørn Harr) er det for mye som ikke henger på greip.

Sansen for det mystiske og en lekker visuell stil har Herdal til gangs tilført filmen, det er plottets troverdighet, og manglende spenning det skorter på. Vi går igjennom rødkledde ganger med tunge vegg-til-vegg tepper, makabre malerier og dunkel belysning, der «gjestene» er ikledd creepy gullmasker, mens «skuespillerne» iscenesetter et live-action teater. Fiffig og fascinerende, med flere gode enkeltscener og visuelt en skikkelig lekkerbisken.

Det tas dessverre for mange håpløst teite valg fra hovedrolleinnehaverne, bakgrunnen til historien serveres dryppvis på en lite elegant og subtil måte og slutten bli et eneste stort antiklimaks.

Kadavers sterkeste kort er den iboende uhyggelige stemningen, flott foto samt gode skuespillerprestasjoner fra Harr og (en altfor lite brukt) Helge Jordal. Spesielt Witt (som ikke akkurat har skrekkregisteret til Shelley Duvall) og Gullestad kommer lite heldig fra Kadaver, noe som hovedsakelig skyldes et dårlig/uferdig manus, der det males med bred pensel og dialogen føles påtvunget.

Det ligger noe beklagelig uforløst over hele prosjektet, som vi tror noen ekstra runder med manuset ville ha løst mange av filmens mangler. 3 middelmådige stjerner.