Anmeldelse: Jumanji: The Next Level

Det var komiker-legenden Robin Williams som gjorde den opprinnelige Jumanji (1995) til en severdig film, og en formidabel kassasuksess. Konseptet var unger som blir sugd inn i et magisk brettspill, der Williams hadde vært fanget i tiår.

I 2018 kom en slags oppfølger, der tenåringene nå ble «lastet opp» i et TV-spill. Jumanji: Welcome to the Jungle var en overraskende morsom film, med sleivete, småfrekke kommentarer og mengder av selvironi. Oppfølgeren er like tom og meningsløs som en blodfattig blodigle.

Gjengen samles til juleferier, denne gangen flankert av bestefedrene Danny DeVito og Danny Glover. Inn i TV-spillet bærer det, for å redde Spencer. Dermed ikles Dwayne Johnson, Jack Black, Kevin Hart og Karen Gillan nok en gang sine spill-avatarer – men ikke nødvendigvis akkurat den samme som sist gang.

Heri ligger hele «konseptet» (om det da kan kalles noe slikt) for oppfølgeren. Det skal hele tiden være HYSTERISK morsomt at karakterene har byttet avatar, personlighet og kjønn (!) i spillverdenen. Tenk, Jack Black har plutselig fått seg pupper! Men nei, det er faktisk ikke underholdende, bare veldig slitsomt og anmassende (på amerikansk verst tenkelig, overspillende, vis).

 

Det er intet å utsette på spesialeffektene, og tempoet i filmen er en actionfilm på speed verdig. Men, at Kevin Hart i det hele tatt har fått seg et publikum er utenfor vår fatteevne, i Jumanji er han faktisk like enerverende som Chris Tucker var i The Fifth Element; og det sier ikke rent lite.

Jack Black er det hakket mer finesse over, men med den gjennomgående plumpe dialogen får han ikke mye å spille på. The Rock gjør det han kan best, flekser muskler og løfter tungt, mens Gillan er filmens eneste tålelige, og sjarmerende, karakter. På slutten får vi et gledelig gjensyn med Rory McCann (The Hound i Game of Thrones), i en outrert rolle som det faktisk spruter litt av.

Alt i alt virker det som om ingen faktisk har giddet å investere mye innsats i The Next Level, kun møtt opp på sett, lydig tatt imot det stinkende, infantile manus, og levert minste felles multiplum. For deretter å heve lønnsslippen, med et smil om munnen, mens de har tenkt: «Easy money!».

De aller minste i familien vil nok åpne latterdøren innimellom, for alle andre: Styr unna dette krampaktige forsøket på komikk! 2 stjerner.