Anmeldelse: Joker

Hvor mange ganger tidligere har vi ikke sett Batmans erkenemesis, The Joker, på det store lerretet? Mange! Og dét til en særs blandet opplevelse.

Den triste klovnen
Det hele begynte med Cesar Romero i karikerte Batman (1966). Jack Nicholson var den første The Joker undertegnede stiftet bekjentskap med, i Tim Burtons visuelt lekre Batman (1989). En flott prestasjon av legenden Nicholson, men sammenlignet med 2019-versjonen, minner hans karakter (uten at det var Nicholsons skyld) en parodi.

Jared Leto gjorde en liten, og relativt forglemmelig, utgave av en outrert The Joker i møkkafilmen Suicide Squad (2016). Langt bedre var avdøde Heath Ledgers versjon i klassikeren The Dark Knight (2008) – en tolkning også Joaquin Phoenix drar veksler på, i denne opprinnelseshistorien til erkeskurken.

Så det er sagt med en gang, om du kjøper/strømmer filmen i den tro at du skal få se en heftig superheltfilm á la Avengers: Endgame, med menn i kapper og gigantiske eksplosjoner, tro om igjen. Det regissør Todd Phillips serverer er bitter sosialrealisme med fokus på manglende rettferd i et polarisert samfunn, der de 1 % rikeste fjerner seg mer og mer fra den «vanlige» mannen i gata.

De nederst på stigen
Arthur Fleck (Joaquin Phoenix) vokser opp i et hjem preget av rus, omsorgssvikt, vold og stadig nye farsfigurer som hans ustabile, dysfunksjonelle, alkoholiserte mor knytter til seg.

Som voksen bor han fortsatt hjemme med sin pleietrengende mor, har ingen sosial omgangskrets, livnærer seg ved å opptre som klovn på sykehus og butikker – mens samfunnet og alle rundt ham, uten unntak, behandler ham som en tredjerangs dritt!

På toppen av det hele lider den godhjertede Arthur av en psykisk tilstand som gjør at han utilsiktet plutselig bryter ut i en hysterisk, krakilsk latter – og det gjerne i de minst passende stunder. Han er gjennomgående fremmedgjort og befinner seg utenfor samfunnet.

Oscar!
Lanseringsdatoen for Joker på 4K UHD BD er satt til den 10. februar, og det er så visst ingen tilfeldig valgt dato. Natt til selvsamme dag vil Joaquin Phoenix ta trinnene opp til den glamorøse scenen i Dolby Theatre, Los Angeles, USA, og gi verden en politisk ladet takketale for Ocarsprisen som årets beste mannlige skuespiller. For så god er han!

Tro oss, vi garanterer at Phoenix vinner prisen, vi er faktisk så sikker, at om vi (mot formodning) tar feil, så fyll inn navn og epost i løpet av den 10. februar, og (for nye lesere) spanderer vi 2 måneders gratis tilgang på lydogbilde.no!

Feil: Kontaktskjema ble ikke funnet.

Homage
Det er heller ingen tilfeldighet at legenden Robert De Niro har en rolle i filmen, Joker er på mange plan en homage til filmklassikeren Taxi Driver (1976). I Scorseses mesterverk møtte vi Travis Bickle (De Niro) som ble så dårlig behandlet av samfunnet, avskydde folks tosidig- og falskhet, at han til slutt bestemte seg for å slå hemningsløst tilbake.

Tidsbildet, koloritten og filmens struktur har mye til felles med dens inspirasjonskilde, men ikke minst er det de to hovedpersonenes (Bickle og Fleck) nedadgående spiral, in i sitt dypeste mørke sinn, som definerer historiene og filmene.

I Joker spiller De Niro den lett overfladiske talkshowverten Murray Franklin, som kveld etter kveld slenger om seg med selvfølgeligheter og dårlig skjult sarkasme. En treffende karikert figur av dagens samfunn. Arthur og hans mor ser alltid på programmet, og hans store drøm er å få delta som gjest.

Vår tids forfall
Joker gir oss den skitne baksiden av Gotham City, der søppelet flyter, rottene råder (i dobbel forstand), politikerne er korrupte, politiet er i ferd med å miste kontrollen og befolkningen nederst på rangstigen, samt byens pøbler, er på randen av opprør.

Dag inn og dag ut hånes, ydmykes og plages Fleck av sine kolleger, ungdomspakk og bøller. «Normale» folk, i særdeleshet det motsatte kjønn, simpelthen overser ham.

Da jobben henger i en tynn tråd og han har et heller ublidt møte med lokale rasshøl på T-banen, tipper Fleck over. Han går gradvis fra naiv godhjertet til beinhard, kynisk samfunnsrefser og hevner. I sin nye hverdag finner han formål, respekt og glede – og de eskalerende voldshandlingene blir som en nærende rus.

Volden forherliges ikke (som filmen urettmessig har blitt kritisert for), men Phillips forsøker, på en subtil måte, å forklare og forstå hva som gjør at folk kan tiltrekkes av «den andre» siden.

Årets beste film?
Joker er nominert til Oscar i kategorien årets beste film, faktisk er filmen nominert i hele 11 (!) kategorier. Om den til slutt stikker av med den gjeveste prisen vites ei, men at den er blant årets beste filmer er hevet over enhver tvil.

Det suggerende foto, den perfekte dramaturgien, de flerdimensjonale karakterene, det dystre, realistiske bybildet, folk på randen og Flecks fascinerende reise fra antivoldelig naivist til gladvoldelig psykopat er en fryd for øynene og sinnet. I all sin kompleksitet forsøker Joker å fortelle oss noe viktig om oss selv og dagens samfunn.

Det hele toppet med tiårets beste rolleprestasjon fra mesteren Phoenix, gjør Joker til en unik filmopplevelse, og en umiddelbar klassiker. Seks strålende stjerner!