: Jack Ryan: Shadow Recruit

Tre mann før ham har ikledd seg spionskoene til forfatteren Tom Clancy (1947-2013): Alec Baldwin, Harrison Ford og Ben Affleck. Tolv år etter The Sum of all Fears har man like godt bestemt seg for å reboote hele serien. Shadow Recruit er da heller ikke basert på en av Clancys Ryan-bøker, det er kun persongalleriet og essensen som er bevart i en film som er både tilpasset vår tid, men samtidig bærer sterke kjennetrekk fra 1990-tallets spionthrillere. Ny i hovedrollen er Chris Pine (Star Trek).

Jack Ryan er slettes ingen Jason Bourne, selv om den nyeste versjonen minner om ham, han er så visst ingen James Bond heller, selv om han opptrer på den internasjonale spionarenaen. Nei, Ryan skiller seg soleklart fra andre store spionhelter ved at han i bunn og grunn er en skivebordanalytiker og trofast familiemann. Dette gir karakteren flere nyanser og mer dybde. Ryan sliter med sin nye rolle som agent i felten, og selv om han behersker kamp mann-mot-mann får han moralske kvaler ved å ta liv, og hans hovedfokus er å komme seg hjem igjen til sin skjønne kone (i denne filmen herlig portrettert av Keira Knightley).

Tom Clancy skrev 8 bøker om Jack Ryan, og deretter 6 bøker om sønnen (!) Jack Ryan Jr. Den første boken, The Hunt for Red October, ble filmatisert i 1990 med unge Alec Baldwin i hovedrollen. Ingen tilfeldighet at de valgte en ung skuespiller, i bøkene er Ryan en nyutdannet analytiker. Til neste film ut, Patriot Games, ønsket produsentene er mann med større stjernepotensialet, og hyret inn Harrison Ford som Ryan. Intet dårlig valg hverken kvalitets- eller inntjeningsmessig. Ford behersket godt kombinasjonen av tøff actionhelt med kvaler, og myk familiemann (selv om han var mye eldre en Ryan i bøkene). Med etter sin andre film, Clear and Present Danger, takket Ford for seg. Angivelig fordi han som privatperson lignet litt for mye på rollekarakteren, og var motstander av for mye eksplisitt vold (som Clear hadde rikelige doser av!).

Men, som kjent, sliter Hollywood med å gli slipp på en innbringende franchise, selv om hovedrollen takker for seg. Så, åtter år etter Fords exit, kommer Ben «Batman» Affleck inn på banen. Igjen får vi en ung Ryan, i en spennende dommedagsfilm med en «skitten» atombombe. I kjent Clancy stil er det russerne som er den store fiende, han klarte aldri å gi slipp på den kalde krigen.

Når serien nå rebootes, med Chris Pine som nyutdannet etterretningsanalytiker, som verver seg til krigen i Afghanistan etter å ha sett 9/11-bildene live på TV, har heller ikke denne filmens manusforfattere klart å gi slipp på det gamle fiendebildet.

Etter å ha blitt skutt ned i helikopter, og nesten drept, over Afghanistan, blir han rekruttert av CIA-ringreven Thomas Harper (Kevin Costner). Vi spoler frem til vår tid, der Ryan har fått seg dekkjobb på Wall Street, der han undersøker store mistenkelige (terrorist?) internasjonale pengetransaksjoner. Han er blitt sammen med sykepleieren som pleiet ham i Afghanistan og lever et bekymringsløst liv – inntil han oppdager noen enorme valutaspekulasjoner mot dollaren, spor som leder til den russiske oligarken Viktor Cheverin (Kenneth Branagh).

Chris Pine gjorde en meget god innsats som den eplekjekke opportunisten i Star Trek, alltid i konfrontasjon med ledelsen, men konstant med et lurt smil om munnen, i Shadow Recruit fungere han greit som litt usikker skrivebordnerd som plutselig blir kastet ut i felten. Men, han blir tidvis alt for stiv og mimikk-løs, den sjarmen som Ryan er så godt kjent med fra bøkene er tilnærmet helt borte med Pine i hovedrollen. Da står det adskillig bedre til men hans forlovede Cathy (Keira Knithley). I bøkene har hun «kun» vært den trofaste lege-konen, som Jack har måttet beskytte, i filmen blir også hun kastet ut i felten, og skaper tiltrengt friksjon og spenning.

Kenneth Brannagh, som står for både regien og skurkerollen, kan så visst regissere både menneskelige relasjoner (vi snakker her om en mann som har spesialisert seg på å filmatisere Shakespeare-klassikere) og actionscener. Han er slettes ingen dårlig karakterskuespiller, men her har han rett og slett fått en karikert dinosaur av en skurkerolle å bryne seg på. Det er som å se en stereotyp russer-skurk fra filmer på 1980- og ’90-tallet. Med bred aksent, steinansikt og omringet av lojale idioter – alle med en brennende hat mot Vesten og USA. Et merkelig grep av manusforfatterne. Resten av filmen oser av 2014, mens fiendebildet og skurkerollen er fra den kalde krigens dager. Man kan si at Ukraina-krisen kom til filmskapernes «redning», men selv Putin er ikke så karikert som Cheverin.

De gamle er eldst er det noe som heter, og i dette tilfellet personifiseres de gamle av selveste Kevin Costner. Som CIA-agent med all verdens erfaring i bagasjen er han selvsikkerheten selv, og guider rookien Ryan rundt i Moskva. Jo visst kan det anmerkes at det ikke akkurat er en direkte original plottvist, men her fungere det meget godt.

Alt i alt er gjensynet med Ryan en litt blandet opplevelse. De forsøker å reboote serien og tilpasse den til vår tid, samtidig som de sitter igjen med en fot godt plassert i fortiden. Ei heller er hverken plottet er dramaturgien særlig original, men like fullt er dette en velsmurt spionthriller som har et godt potensialet å vokse på i fremtidige filmer. Vi ønsker Jack Ryan tilbake på det hvite lerret – og nøler oss frem til fire svake stjerner.

Lydsporet (dts-MA 7.1) er akkurat slik som vi forventer av en slik film, presist, hardtslående og med god surround. Billedkvaliteten er, som oftest, særdeles bra med usedvanlig gode kontraster og skarphet, men så er det dessverre enkelte scener som faller igjennom. På bonusfronten får vi et brukbart kommentarspor, noen utelatte scener, samt fire dokumentarer.