Anmeldelse: Interstellar

Interstellar forteller historien om en nær framtid hvor Jorden har blitt fullstendig ødelagt av tørke og sult. Det er ekstrem matmangel, dramatiske klimaendringer og menneskeheten er i ferd med å bli utryddet. En gruppe oppdagelsesreisende kommer imidlertid over et såkalt ormehull i vårt eget solsystem, som gjør det mulig å legge bak seg enorme avstander og reise til fjerne og tidligere utilgjengelige deler av universet. Piloten Cooper (Matthew McConaughey) blir valgt ut som kandidat for å lede en ekspedisjon, hvor han må bestemme seg for å muligens redde menneskeheten på bekostning av å sannsynligvis aldri se sine barn og familie igjen.

Christopher Nolan har bare ni spillefilmer på samvittigheten man er allerede ansett som en av de beste og mest nyskapende regissørene i bransjen. Blant folk flest er han mest kjent for trilogien om Batman/Dark Knight, men han er kanskje mer anerkjent blant kritikerne for sine ikke-lineære filmer som Memento (2002) og Inception (2010). I Interstellar tar han i bruk alt han har lært de siste femten årene og presenterer science-fiction i verdensklasse. Filmen setter faktisk en såpass ny høy standard at det endelig er noe som kan sammenlignes med Stanley Kubricks mesterverk 2001: A Space Odyssey fra 1968. Filmene er definitivt forskjellige men de er like når det gjelder å tenke i flere dimensjoner, være filosofiske samt å servere et fantastisk visuelt kunstverk.

 

Interstellar er virkelig en estetisk nytelse hvor ingenting av det tekniske er overlatt til tilfeldighetene. Kinematografien er spektakulær av fotograf Hoyte van Hoytema (Her) som for øvrig gjør samme jobb på den kommende Bond-filmen Spectre. Filmen vant også Oscar for beste spesialeffekter og var nominert til prisene for beste lyd, beste filmmusikk (Hans Zimmer) og beste produksjonsdesign.

Castingen er også svært solid og skuespillerne leverer meget bra. Matthew McConaughey har faktisk gjort det så bra i så mange filmer nå at det er på tide med en god gammeldags romantisk komedie med Kate Hudson igjen. Interstellar kan lett kritiseres for å være pompøs og kvasifysisk, men hvis man legger bort all rasjonell fornuft og bare nyter Nolans ultra-ambisiøse fyrverkeri, får man en stor filmopplevelse av de sjeldne. Det er likevel ingen tvil om at dette er en film som veldig mange enten elsker eller hater. Vi befinner oss blant de førstnevnte, og gir den seks stjerner.

Interstellar er den spillefilmen i historien der det har blitt brukt mest 15/70mm IMAX kameraer, og det er derfor ingen tvil om at dette er en kinofilm. Gledelig er det at utgivelsen på Blu-ray ikke skuffer, men kan tvert imot anbefales på det varmeste. Både lyd- og bildegjengivelsen holder, som forventet, en meget høy standard og den burde gi glede til mange med hjemmekino. BD-en inneholder også en ganske stor mengde med forskjellig ekstramateriell som er både interessant og fascinerende.