Anmeldelse: I Know This Much is True, sesong 1

Når vi fikk nyss om at Derek Cianfrance satt i registolen til I Know This Much is True, vekket det vår umiddelbare interesse. Regissøren står bak fremragende dramafilmer som Blue Valentine, The Place Beyond the Pines og The Light Between Oceans. Med denne HBO-serien topper han sin relativt korte regi-karriere.
La det være sagt med en gang, om du er ute etter en serie for å muntre deg opp mens koronaen herjer med verden, så vil vi nok ikke anbefale denne serien.

 

Forbannet familie
Miniserien, tett basert på romanen ved samme navn, av Wally Lambs, følger den italiensk-amerikanske familien Birdsey/Tempesta fra de immigrerer til USA på 1920-tallet, til dattersønnene sliter med livet på begynnelsen av 1990-tallet.

De to eneggede tvillingbrødrene Dominick (Mark Ruffalo) og Thomas (Mark Ruffalo) har hengt sammen som erteris siden de var små.

Utad er brødrene veldig like, den ene litt mer tykkfallen og lutrygget enn den andre, men på innsiden (tilsynelatende) svært så ulike. Thomas sliter med psyken, diagnostiseres med paranoia og schizofreni, og går til det drastiske skritt med å kutte av seg sin egen hånd; visstnok i en protest mot Bush’ krig i Irak/Kuwait og amerikansk krigshissing verden rundt.

Samtidig er han overbevist om at han forfølges av staten, russerne og all verdens spioner, de har til og med implantert sendere i hodet hans.

I det den småhissige Dominick blir kjent med sin morfars historie, via et manuskript han får av sin mor på dødsleiet, blir han nærmest overbevist om at det hviler en uløselig forbannelse over den lille familien.

Skadet barndom
Begge gutten vokser opp i småbyen Three Rivers, Connecticut, uten å vite hvem sin kjødelige far er. Mor (Melissa Leo) er i overkant omsorgsfull og usikker, mens stefaren Ray (John Procaccino) er hissig, voldelig og har bestemt seg for å «gjøre menn» ut av de to tvillingene – om det så må bankes inn! Verst går det ut over Thomas.

Under oppveksten blir Thomas mer og mer sosialt dysfunksjonell, og proporsjonalt mer avhengig av sin bror. Som Dominick uttaler i voksen alder, føler han at han har et anker hengende rundt foten sin, som stadig truer med å trekke ham under.

Etter en personlig familietragedie ender Dominick opp som skilt, og mister samtidig interessen for læreryrket. Nå livnærer han seg nærmest fra hånd-til-munn som husmaler, mens mesteparten av fritiden går med til å følge opp hans stadig mer utagerende tvillingbror. Det ender opp med tvangsinnleggelse.

Skremmende godt skuespill
For en liten tid tilbake så vi Paul Rudd i dobbeltrollen som seg selv og sitt alter ego i Living With Yourself. Uten sammenligning for øvrig er det samme teknikken, og spesialeffektene, brukt her, for at vi skal kunne se Ruffalo x2 på skjermen samtidig.

Teknikken er prikkfri og imponerende, men det er det superbe skuespillet til Ruffalo som blåser oss av banen. Vi blir overrasket om han ikke mottar en Emmy-pris i september.

Ruffalo er ikke like stor og sterk som sin mer kjente filmkarakter, Hulken, men i I Know… er han nærmest like sårbar, misforstått og sint. Han rives nærmest i stykker av lojalitet og pliktfølelse mot sin tvillingbror, samtidig som han så inderlig ønsker at han kunne leve et liv fritt for alle de begrensninger og utfordringer broren påfører ham. Fortvilelsen er aldri langt unna og livsgnisten nærmest fraværende.

Det er et dystert scenario Cianfrance serverer oss, og tidvis blir det i overkant tragisk. Hvor mye tragedie kan egentlig ramme en enkelt familie? Men det blir dog aldri søkt eller konstruert, mye takket være et sobert, nedtonet manus, troverdig dialog og locations, samt et skuespill som treffer deg midt i hjertet.

«It’s the song of the tired and the weary
Hard Times, hard times, come again no more
Many days you have lingered around my door
Oh hard times come again no more»

 

Ruffalo spiller de to forskjellige brødrene med inderlighet, sårbarhet og lidenskap ut av en annen verden. Det er så sterkt at du får lyst til å slå fra deg og gråte med ham. Det glir aldri over i klisjé eller overspill, men et mellommenneskelig drama som han hårfint balanserer. Vi har ikke sett ham bedre siden Zodiac (2007).

Det øvrige rollegalleriet er bunnsolid, der vi ikke minst vil trekke frem Kathryn Hahn og Rosie O’Donnell. Begge bidrar til å nyansere den komplekse personligheten til Dominick og sett ham inn i et mer medmenneskelig lys. I tillegg får vi sterke biroller fra blant annet Bruce Greenwood og Archie Panjabi, samt Philip Ettinger som den troverdige tenåringsversjonen av tvillingene. Det hele toppes med en fullstendig outrert Juliette Lewis som oversetter fra Helvete – ubetalelig!

Personlig
Fargepaletten holdes i dusgråe farger, været er gjennomgående grått og regntungt, og kamera er nærgående og ekstremt personlig. Nærmest intimt påtrengende som i en dokumentarfilm dveler det sakte over de pinete ansiktsuttrykkene.

Det er en usedvanlig sterk historie Cianfrance (Ruffalo er for øvrig utøvende produsent) har for hånden, men han lar det aldri tippe over i påtatt sosialpornografi.

Cianfrance tar i bruk en litt «grumsete» billedkvalitet som står i stil med tiåret vi befinner oss i, og klippingen er en fryd for øyne og sjel, der vi aldri (som de fleste serier/filmer av i dag) haster av gårde, men tar seg tid til å la dialogen synke inn og dramaet utfolde seg i all sin tristesse.

Historien strekker seg over nærmere 70 år, og takler fint vekslingen mellom 1920-tallet med den diabolske stamfaren, via 1960-tallet til «nåtidige» 1990-tallet. Det hele mens vi befinner oss i den provinsielle småbyen ikke så langt fra metropolen New York.

Om det er noe vi skulle trekke for så er det lengden på serien. Nærmere seks og en halv time er noget i overkant basert på den begrensede handlingen i romanen, og enkelte av episodene lider av manglende progresjon. Men det er kun for flisespikkeri å regne fra en ellers lytefri produksjon og, definitivt, en av årets beste TV-serier.

Så absolutt ikke noe du setter deg ned i godstolen med en bøtte popcorn og en sixpack øl med (om dét er behovet, anbefaler vi heller denne filmen); men om du er ute etter en emosjonell reise av de sjeldne gir vi de varmeste anbefalinger til I Know This Much is True. 6 stjerner til Ruffalo & Co.